12.08.2017

En dårlig nyhet - BLOGG 23

  • Skrevet 12.08.2017 klokka 17:00
  • Kategori: Blogg

Hei på dere! Takk for alle hyggelige tilbakemeldinger på at jeg har startet opp bloggen. Marta fortalte gjennom et brev jeg fikk i kveld at mange ønsket å følge med :-) Det føles litt sårbart å utlevere seg i så stor grad som det en må gjøre i en personlig blogg. Alltid beundret Marta så mye for det. Hennes fantastiske skriveferdigheter, åpenhet, det å hele tiden skrive og belyse nye temaet, bildene osv. Ikke hvem som helst innehar denne kunsten. Jeg vet enda ikke selv hvor på skalaen jeg kommer til å havne. Jeg føler at temaene i blogginnleggene til nå har kommet strømmende på. De popper som popkorn i en ovn, haha. Noen som kjenner seg igjen? Skriv gjerne en melding på bloggen til Marta om dere har noen spørsmål eller ønsker at jeg skal skrive om noe spesielt tema. 

Noe jeg har bestemt meg for, er å skrive gjennom hele soningen min. Før, så ville jeg skjule, nå ønsker jeg åpenhet. Vise dere lesere baksiden av samfunnet. Gjennom gode og dårlige dager. Fra lukket fengsel og forhåpentligvis til mer åpne forhold etterhvert. En dårlig nyhet passer sjeldent inn, og i hvertfall ikke nå. Men jeg må si det. 18 september skal jeg gjennom en rettssak til. Det gjelder et forhold som politiet mener ble begått i begynnelsen av 2015. Jeg skal skrive mer om dette i neste innlegg, følte det egentlig "glapp ut" av meg nå. Jeg blir trist hver gang jeg påminner meg selv om det. Men nå kan jeg love dere en ting jeg ikke kunne love før. Det er første gang i min kriminelle historie at jeg er uskyldig. Og det føles godt. Godt å kunne være ærlig. Jeg har alltid innrømmet skyld når det har vært fortjent, men denne gangen er det ikke det. Politiet har tiltalt meg og to andre som jeg kjenner for mafia-kriminalitet. Bistand til forsøk på Cannabis, som politiet ironisk nok smuglet inn selv og slapp på gaten. Dere har kanskje lest om det i nyhetene? Det er et filmteam som jobber for å hjelpe meg. De går saken i sømmene som en slags CSI-episode. Jeg greier virkelig ikke å kjenne meg igjen i bildet politiet skaper av meg. Håper episoden blir bra og kan tale min sak litt bedre. 

Jeg er en 35 år gammel mann fra en liten Sørlandsby. Jeg er langt fra det filmer viser om "mafia". Jeg har hatt samboer og jobb i over tre år nå og jeg ønsker kun å leve et normalt liv. Langt vekk fra det kriminelle. Jeg ønsker genuint å tilføre samfunnet noe, istedenfor å "ta" fra samfunnet.. Nei, jeg er fryktelig lei meg for denne nye saken. Det er "Metgel-saken" om dere vil lese. Flere fra den gamle Nokas-ranet er involvert, Bandidos og fra andre harde miljøer i Oslo, også meg da.. Føler at skjebnen tar en payback for alt dritt jeg har gjort i livet mitt før. Men det blir rart, for første gang å i at jeg er uskyldig - men det er også sannheten.

Men jeg nekter å senke "garden". Nevene mine skal være oppe hele tiden og jeg skal stå ut denne kampen også. Jeg gir meg aldri.. 

11.08.2017

Godhet dreper - BLOGG 22

  • Skrevet 11.08.2017 klokka 13:00
  • Kategori: Blogg

Akkurat ferdig med å vaske gulvene og dusjene i fengslet. Woho! Dette er rutiner som jeg gjør hver eneste dag i løpet av uken. Rett etter frokost som er ferdig kl 08.00, så vasker jeg hele spiserommet og desinfiserer toalettene før jeg tar gulvene. Pleier å sitte uti et lite luftebur som tilhører gutta som jobber på kjøkkenet. Har dere sett sånn bur den italienske mafiaen sitter inni når det er rettssaker? Slik er buret mitt, haha. Jeg sitter her hver morgen og løser sudoku i 25 minutter. Jeg blir avhengig! En skikkelig stimulanse for hjernen min. Det er viktig her inne. 

Jeg havnet i noen minutter inne i et slag kort, "amerikaneren". Da pleier prater å sitte løst. Jeg merker at jeg er så lei av alle rykter som går om absolutt alle i det kriminelle miljøet. Spesielt to personer fra miljøet ble omtalt denne morgenen. Jeg sa ingenting, så de visste nok ikke at jeg kjente dem. Disse to hadde jeg hjulpet vekk fra miljøet noen år tidligere. Det var personer med gode hjerter som jeg pleier å kalle "gode kriminelle". Det var livet som hadde spilt et urettferdig spill mot dem helt fra barne-årene. Miljøet hadde tilslutt slukt de rått i begynnelsen av tenårene. Før jeg hjalp dem vekk her i Arendal, så merket jeg de gode verdiene som de hadde. Og at de faktisk hadde en sjanse til å komme seg vekk fra miljøet ved å få et spark bak. Det ble en hard kamp og jeg satt meg litt i konflikter med folk. Men i dag har de begge faste jobber, hus og stabilt forhold. Han ene skal snart bli pappa! Jeg er imponert og litt stolt. Felles for dem begge er at de hadde store hjerter. De behandler andre kriminelle med respekt og likeverd. De forsøkte også å hjelpe andre hvis de hadde problemer. Altså, de satt andre fremfor seg selv og derfor hadde jeg stor respekt for dem. Men i et kriminelt miljø så er det som oftest en stor svakhet å vise at man er "godhjertet". Man blir da som et haltende dyr i en flokk med rovdyr som angriper og angriper. Svakheter har ingen plass og man blir ofte utnyttet og lurt. Husker dere kriminalitets-pyramiden som jeg tegnet? Det er ikke uten grunn at de store kriminelle på toppen der har kommet hvor de er. Det er som regel på bekostning av andre kriminelle. Og kriminelle med "gode hjerter" som de har trampet på, på veien sin. Det er så rart at det vanlige samfunnet og det kriminelle miljøet kan bli så forskjellige. For blant normale mennesker så blir det som regel satt pris på når man er grei og har et stort hjerte. Men men.

Jeg er en tenker. Tenker mye, lurer på ting, filosoferer og graver. Jeg er nysgjerrig. Nysgjerrig på livet og hvorfor mennesker handler slik de gjør. Dette inkluderer også meg selv. Hehe. I stor grad faktisk. Kanskje jeg en vakker dag kommer til å finne ut om meg selv, hvordan jeg konkret havnet på skråplanet og hvorfor jeg ikke greide å komme meg ut derifra igjen. Ved å skrive slik jeg gjør nå, så lærer jeg utrolig mye nytt om meg selv og mine egne indre tanker. Det er befriende! Forhåpentligvis får jeg lært mange andre der ute en del også...

I et intervju for et kvinnemagasin sa jeg en gang at jeg ikke var spirituell, men jo, det er jeg. Skal fortelle tre helt spesielle opplevelser som hendte meg i løpet av uken. Hvorfor sier man "ja" når man egentlig mener "nei"? Et av livets små mysterier.. Intervjuer er uansett en skummel ting som jeg aldri kommer til å bli god på.

Take care! PS; følg gjerne www.martaalise.com - savner virkelig å se den bloggen...

10.08.2017

Tanker som flyr - BLOGG 21

  • Skrevet 10.08.2017 klokka 23:00
  • Kategori: Blogg

OLYMPUS DIGITAL CAMERA

I dag bestemte jeg meg for å sette meg ut i luftegården for å skrive. Det er blitt 27 juli og det er ikke kjempe sommertemperatur ute, selv om jeg sitter i tskjorte og shorts. Det blåser litt, skyene ligger tett over området. Av og til slipper små solstråler gjennom, og først da kjenner jeg sommeren. Den er der, bare pakket inn i et skylag. Jeg fantaserer om frihet, om Marta og livet der ute. Hva skjer noen metere bak min rygg? Leker barn i gatene? Går folk tur eller benytter noen sjansen til å male huset sitt? Kun de der ute vet. Muren skjuler verden der ute. Jeg hører lyden av en gressklipper som durer i det fjerne.. Jeg tenker på alle impulsene og inntrykkene av verden som jeg har gått glipp av bak murene. Er det slik personer som har blitt blinde tenker og føler? De minnes kanskje verden slik den var før de ble blinde? Ikke vet jeg, men det er slik jeg føler det nå. Sitter her, helt inntil muren og fantaserer om hva som skjer der ute. Jeg ser for meg livet i byen der barn leker og spiser is, tapas restauranten midt i byen, Pollen, alle som går å nyter ferien.. De sterke scampiene og cæsarsalaten vi alltid kjøper sammen med en corona ved siden av. Båtene som ligger i havna. Turister som flommer over byen.. Det er noe harmonisk med det, spesielt i Arendal på sommerstid. Mye man tar forgitt når man ser det hver dag.. Men nå er det alt jeg drømmer om. 

Jeg tar meg selv i og ville se om Marta står der oppe på åsen. Hun er der av og til. Hun ser ned på meg i luftegården. Jeg må gå fem, seks meter bortover vekk fra muren for å se. Ingen Marta i dag. Men hun var der for tre dager siden. Vi spilte volleyball da, to mot to. Det var varmt den dagen, ikke som nå. Vi spilte alle i shorts og bar overkropp. Det var fantastisk. Hørte plutselig "Audun, Audun" i det fjerne. Der stod hun. En venninne stod ved siden av. Tror hun er litt usikker på å komme alene. Det skjønner jeg veldig godt. Jeg er uansett veldig heldig som får se henne bare for et øyeblikk. Da vet jeg at alt er bra med henne. Det får meg roligere. Vi kommuniserer ikke verbalt, bare ser på hverandre. Jeg slenger et slengkyss og former et hjerte med hendene mine til henne. Da blir hun glad. Det er fine og vakre øyeblikk i en mørk og trist tilværelse her inne..

Ta vare på hverandre!

09.08.2017

Aldri gi opp - BLOGG 20

  • Skrevet 09.08.2017 klokka 14:00
  • Kategori: Blogg

Av og til når livet spiller oss et puss for ente gang og man kjenner at man får lyst til å gi opp. Tror at vi alle har kjent på den følelsen en eller annen gang i livet. Det kan være i større eller mindre grad. Enten når ekteskapet eller forholdet havarerer, mobbing på skolen ,en mislykket eksamen, sparken fra jobben, dødsfall i familien, økonomiske vanskeligheter etc. Alle har vi kjent på de vonde opplevelsene som skaper store utfordringer for oss i livet. Men noe vi ikke har feller, er måten vi takler det på. Vi mennesker er født med hver vår unike hjerne, som videre får oss til å takle problemene våre ulikt. 

Jeg så tilfeldigvis 4-stjernes middag på TV3. Der gjestet bla Hank von Helvete. Han bodde nå i et palass av en gård i Sverige, flere barn, pen kone.. Han har vært dommer i Idol, medvirket i flere tv-produksjoner osv. Men ikke alle kjenner hans fortid. Husker jeg så et program med han der han fortalte om at han hadde vært narkoman for mange, mange år siden. Sprøyenarkoman som gikk på Plata i Oslo. Men heldigvis overlevde han. Jeg hadde også en venn som lånte han en sofa en en god periode. Han fortalte om en person fullstendig fortapt i rusen og livet på den tiden. Snakk om respekt jeg får for denne "Von helvete". Eller, fra helvete til himmelen. Men kanskje det er bedre for han å bo i Sverige og å holde seg unna tilstedeværelsen i Oslo, unna det gamle miljøet osv. Det er jo alltid sjanse for tilbakefall. Dette er litt av det jeg har skrevet om i innleggene mine. Skal man kvitte seg med en avhengighet, så må man også forandre helt på vanene, miljø og mennesker man går sammen med. 

Vi som opplever sterke personlige tragedier må aldri gi opp. Det er alltid en mulighet, en sjanse for å snu det negative til noe positivt. Om ikke, så kan man hjelpe andre før de havner i en tilsvarende situasjon. Det er en av hovedgrunnene til hvorfor jeg begynte å ha foredrag for barn/ungdom. Det ga meg mersmak. Selv om jeg ble veldig sliten og mentalt utladet sist..Jeg tenker ofte på om jeg bare greier å redde tre,fire barn og ungdom fra et hardt og brutalt liv, så er det verdt å drive litt "misjon" for å fortelle om livet mitt, mine avgjørende feil i livet og hvorfor jeg tror at jeg har feilet. Jeg håper det skremmer dem når jeg ærlig forteller om fengsel, politi og andre kriminelle. Men, selv om jeg har feilet på mange plan, så gir det vel en mening en dag. Jeg forstår nå og det føles befriende. Jeg ga aldri opp heller, selv om jeg var på bunnen av kjelleren. Jeg gjorde som Hank Von Helvete, jeg reiste meg. Viste at det fantes mer i meg, enn en ussel narkosmugler. Alle som dømte meg nord og ned tok feil. Mine feil redder andre. Fantastisk! 

Jeg elsker uventede twister i filmer. Scener der man blir fullstendig overrumplet. Slik føler jeg at livet begynner å føre meg til. Punktet der livet snur igjen for meg. Der drømmer blir oppfylt, som for kun noen år siden var fullstendig urealistiske. Det er deilig å ikke gi opp :-)

08.08.2017

PARANOID - BLOGG 19

  • Skrevet 08.08.2017 klokka 08:00
  • Kategori: Blogg

I 2006, september ble jeg arrestert i Sverige. Dette er en skam plett av en historie som jeg ikke har hatt lyst til å fortelle før nå, selv om det er over 10 år siden. I høy fart kjørte jeg. Klokken var seks på morgenen og jeg følte meg forfulgt. Det var kun min kraftige ombygde Audi og taxier som var å se på hovedveien ut av Kista i Stockholm. Farten på speedometeret nådde 230. Den tunge skuddsikre vesten gjorde meg varm og adrenalitet pumpet. Under setet hadde jeg lagt min trofaste Remington 45 kaliber. Planen hadde vært å hende en del cannabis, men på grunn av noen andre norske fra Sandefjord, så hadde planene blitt forandret. Jeg likte det overhode ikke. Jeg likte ikke dem heller husker jeg. Ufyselige typer som løy mye og brukte rus. De skrøyt også sammenhengende om "hvor store gutter de var". Absolutt ikke mitt kaliber det der. Jeg hadde dratt inn i et tungt belastet kriminelt innvandrer-distrikt som politiet sjeldent turte seg inn i. Her fantes det en egen justis. Et slags paralellet samfunn. Jeg fikk sykt dårlige vibber selv om jeg var bævepnet. Følte meg nesten på kanten til å bli paranoid. Jeg så politi overalt og følte at noen hørte på telefonene mine. Følte meg forfulgt rett og slett. Men på den tiden var jeg likegyldig til meg selv. Jeg følte at jeg svevde mellom det å være levende og dø, men døden skremte meg ikke lenger. Hele kroppen merket at jeg ikke hadde lenge igjen. Jeg jobbet den tiden som "selvstendig kontraktør" for en mafia-familie som i dag og den gangen - ble betraktet som den største i Norge. Et marokansk narkokartell og et albansk. Samt at jeg også tråkket i andre miljøer innen for biker-miljøet og diverse andre miljøer. Jeg knyttet meg alltid til få personer i hver "click" så ikke politiet skulle snuse for mye. For er det noe det norske kriminelle miljøet er kjent for, så er det for all informasjon som kommer til purken. Det er absolutt ikke noe jeg er stolt av, men det er en del av historien min. Skal man skjønne seg på et menneske, så må man også kjenne til hele historien... 

Kista er som sagt et innvandrer distrikt litt i utkanten av Stockholm. Jeg hadde hatt rett ved mine indre intuisjoner, jeg var overvåket. Tollerne hadde forfulgt meg, spanere, både norske og svenske. De var overalt. Og jeg så på telefonen, og senderen i bilen min. De hadde plassert en spesial overvåkningssender i bilen. Personene som jeg skulle møte var også karakterisert som ganske farlige eks-joguslavere. De var kjent for å ikke ha så mye skrupler. 

Via telefonavlytting som senere skulle bli presentert ovenfor den svenske domstolen, så hadde ransplaner mot meg - blitt flittig diskutert. Det var snakk om skyting. Alle mine mistanker som jeg hadde hatt vedrørende dette "oppdraget" hadde stemt. Dårlige magefølelsen... Hvorfor jeg valgte å forsøke å gjennomføre det tross dette, må bare gudene vite. 

På vei opp den slitne østkant blokken i Kista, så stod det en helt ny campingvogn. Jeg visste allerede da hvem dette var. Allikevel forsatte jeg. Tungt bevæpnet og en vest under som tålte både knivstikk og skyting. Oppi leiligheten la jeg ikke skjul på at jeg var bevæpnet. Dette hindret dem fra å utføre sine opprinnelige planer. For meg skulle det koste mange år bak murene.

Etter å ha kjørt i kraftige hastigheter vekk, i retning Norge, så svingte jeg inn til en bensinstasjon. Jeg hadde stoppet rett før på en busslomme, å tatt av meg vesten. Jeg gjemte denne, sammen med pistolen i bagasjerommet. Det kommer to eller tre drosjer kjørende i voldsom hastighet inn der hvor jeg fulgte drivstoff. Mange pistolmunninger ble vendt mot meg. Jeg satt i saksa. Dette var begynnelsen på et lengre opphold i Sverige. 12 fengsler var jeg innom før jeg havnet i Norge en gang i 2007. Så noen av historiene som jeg allerede har fortalt tilhører denne epoken av mitt liv. Blant annet om Hall fengsel og Kumla fengsel.

Min indre intuisjon har alltid vært utrolig sterk, og jeg har hatt en stor treffsikkerhet av en eller annen grunn. Men på den tiden så var jeg helt på bunn. Desto høyere opp jeg klatret i det kriminelle hierarkiet jo mer ulykkelig ble jeg. Dette var ikke meg. Det tilhørte heller ingen av mine livsmål. Jeg svevde i et ulykkelig "No-mans-land". Hva var virkelig meningen med livet? Jeg savnet familien min, de vanlige vennene mine. Jeg savnet ei å dele livet med. Jeg savnet tanken på å leve normalt. Den dag i dag så vet jeg at arrestasjonen i Stockholm reddet livet mitt. Det kan sikkert høres uforståelig dumt ut for dere å lese, men det å sitte bak murene fikk meg endelig itil å begynne å tenke fritt igjen. Ute hadde de klare tankene mine blitt kvelt. Jeg følte ikke at jeg fikk puste. Livet var klaustrofobisk og jeg svevde og levde i en svært selvdestruktiv sfære. Jeg hadde godt av å endelig få tenke ordentlig og sammenhengende igjen. Forandringer skulle skjer. Jeg ville ut, jeg ville vekk. Jeg ønsket ikke å spille russisk rulett om livet mitt mer. Mine drømmer og ambisjoner da jeg var liten gutt og ungdom hadde gått i tusen knas. Jeg som ønsket å "redde verden", hadde heller blitt en parasitt. Et onde som fungerte som en ondartet svulst imot samfunnet og verden. Gud, så ulykkelig Audun 25 år var.. 

Dette var starten på et fengselsopphold som skulle være i 7 år og noen måneder. Og ferden ble ikke problemfri.. 20 fengsler, to drapsforsøk på meg, klammeri med diverse gjenger, to rettssaker til, og en del dårlige valg senere, så gikk jeg ut av fengselsporten i mai 2013. Planene mine om å få ett nytt liv hadde fått seg flere knekk i løpet av soningen og fortiden innhentet meg bak murene igjen..

Innimellom å fortelle om fengselslivet her nå, så forteller jeg litt om fortiden min. For skal du skjønne fremtiden min, så må du også forstå min fortid. 

07.08.2017

KINO I FENGSEL - BLOGG 18

  • Skrevet 07.08.2017 klokka 18:00
  • Kategori: Blogg

Fellesferien begynte for fullt denne uken og offisielt er dette første dagen den. Regnet har høljet ned i hele dag, og tunge skyer har lagt over fengslet i hele dag. Kroppen min føles tung og energiløs. Rart hvordan været kan påvirke kroppene våre. Det er vel like rart å tenke på, som at kraften til månen påvirker lavvann og tidevann på jorden. 240 0000 km unna. Sprøtt! Nei, jeg er ikke noe Einstein som bruker kompliserte formler for å finne det ut. Lyset beveger seg i en fart på ca 300 000km per sekund. Og lyset bruker ca 8 sek fra jorden til månen. Voíla! Det var dagens "nerding". Haha.

Vi kan velge hvilken dag mellom mandag og fredag som vi ønsker å ringe disse dyrbare 20 minuttene i uken. Marta og meg var litt strategiske og fant ut at mandag er en fin dag, også besøk onsdag/torsdag. Så får vi fordelt det litt utover, så det ikke føles som en hel evighet mellom hver gang vi har kontakt. Vi skriver jo litt brev også, og en gang i "skuddåret" står plutselig Marta der på haugen over luftingen og ser ned. Har døpt haugen for "Marta-toppen", haha. Så foreløpig har vi kontroll :-)

Det regnet da luftingen var i dag, så noen tok en sjefsavgjørelse om at vi skulle bli inne. Helt øverst i bygget så er det et lite mini-bibliotek med et "festrom". Kall det hva du vil, hehe. Vi satt tre sofaer sammen med stoler, og fikk ned et lerret som vi så film på. Så ble det kino-liknende stemning, dog uten popcorn. Kan ikke få alt man ønsker seg inni fengselslivet :-) Filmen var en slags moderne cowboyfilm som var ganske bra, helt til han ene fikk en kråke opp fra halsen. Hvorfor Hollywood, hvorfor?

Jeg har vært på kino inne før. Husker dere at jeg skrev om min siste soning på 8,5 år? På tampen av soningen der, så sonet jeg den på Krogsrud. Et åpent fengsel som er tilknyttet Ullersmo. Ligger på Kløfta like ved Gardemoen. Uansett, jeg studerte på BI i Nydalen, entrepenørskap. Jeg hadde frigang mellom 07-17 for å gå på skolen. Frigang er at man soner, og overnatter i fengsel, men at man mesteparten av dagen enten jobber eller går på skole. Det var dagens fengselsleksjon :-) 

Hver fredag kjøpte jeg med meg to filmer. Der lot jeg de som ikke hadde frigang få velge filmer. Så lagde jeg en liten kveld med popkorn og filmfremvisning. Jeg er lært at uansett situasjon man havner i, i livet, så må man gjøre det beste ut av det. Både ovenfor en selv og andre som også er berørt av det. Da blir ting mye mer positivt. Så selv om det svei litt i en slunken lommebok, så var det absolutt verdt det for å få opp stemningen. 

Hvordan er deres oppfatning av fengsel i Norge? Er det noe i samme gata som jeg forsøker å videreformidle til dere? Eller helt annerledes? Skulle gjerne hatt en spørremåling her, haha. Men husk på, selv om det er noen få positive ting i et fengsel, så er det helt klart negative også - og de vinner som oftest. Friheten er borte og hver feil man gjør her inne blir straffet hardt. Jeg har flere episoder på meg og de skal jeg selvfølgelig fortelle om. Men nå håper jeg at det dårlige været snur, for selv om jeg sitter her, så ønsker jeg dere alle der ute en varm og fantastisk sommer! 

Takk igjen til dere som følger min 520 dagers ferd gjennom fengselsuniverset. Alt kan skje! Gjør jeg noe feil i løpet av disse dagene så kan alt øke.. Men sinnet er klart, kjærligheten er stor og troen på et nytt og bedre liv er tilstede! Håpet som jeg desperat klamrer meg til også.. Det skal gå! Det må gå! Denne gangen skal jeg lykkes! Det er ingen vei tilbake nå :-) 

06.08.2017

TVTEAM PÅ BESØK I FENGSEL - BLOGG 17

  • Skrevet 06.08.2017 klokka 12:00
  • Kategori: Blogg

Da jeg kom inn på besøksrommet var det skikkelig rigget opp. En stor lyskaster stod i hjørnet til høyre og kameramannen og programleder i venstre. Jeg hadde møtt begge før for de var med meg ned på jobb i påskeferien til Nord-Irak. Det ble en fantastisk reise og de var utrolig fornøyde med alt de hadde sett på turen. Jeg tok dem blant annet med til en landsby i ytterkant av Mosul. Den var minelagt av IS og det var svært, svært farlig her. Dokumentar kommer på MAX i januar 2018. En liten stund til enda, men har fått tilbakemeldinger fra filmselskapet at de er kjempe fornøyd. Den er nesten ferdig redigert tror jeg! Spennende! Har selv ikke sett den enda. Dokumentaren som vi holder på med nå er foreløpig hemmelig. Får ikke lov å snakke så mye om den enda. Selv om jeg bare har lyst å bable i vei her nå.. Hehe. 

Nei, men den omhandler en komplisert historie. Og skal jeg åpne den ene luken, så må jeg også åpne den andre luken. Så dere skal forstå bedre. Det er en lang historie. Men skal forsøke å skrive litt mer den dagen jeg er klar for det. Men besøket var veldig alright. De var her fra 10 til 14 og vi ble ikke helt ferdig. Men de kommer tilbake snart igjen. Stein Morten Lier er journalist, forfatter og reporter. Følte at vi ble godt kjent på turen vår ned til Irak. Han vil også hjelpe meg å skrive selvbiografien som jeg har lyst til å skrive etterhvert. 





Det er utrolig hengivende og morro å skrive. Tenk å leve av og skrive, samtidig som en kan reise jorden rundt. Drømmen. Så akkurat for meg, Marta og meg på Tahiti. Vi lå mellom noen frodige og grønne palmer i hengekøyer. Hun med PC`en og bloggen sin, jeg med skriveblokken og boken min. Wishes and dreams can come true :-)

Men skal være ærlig. Selv om det var veldig hyggelig i dag, så måtte jeg åpne noen indre luker som hadde vært stengt lenge. I mange, mange år. Etter besøket opplevde jeg å få en fullstendig mental utladning. Jeg følte meg syk og tom på en og samme gang. Tenker på dem som må leve med en lignende følelse hver dag år inn og år ut. Jeg vet at de finnes, og at det er mange av dem der ute. Føler virkelig med dem. Men det var til en viktig sak og glad for at jeg gjorde det. 

Bare noen dager til min fine og flotte kjæreste kommer på besøk igjen nå. Som solstrålene tilfører alt levendes på jordens liv, så tilfører Marta det samme for meg. 

05.08.2017

UKAS REFLEKSJON - BLOGG 16

  • Skrevet 05.08.2017 klokka 10:00
  • Kategori: Blogg

I dag tidlig fikk jeg et lite og koselig brev. Ut ifra innholdet og skriften, så tipper jeg alderen er mellom 9 og 11 år. Hvis du leser Markus, så var det veldig hyggelig å lese. Det stod dessverre ikke noen adresse, så svar blir derfor litt vanskelig, selv om du stilte meg noen spørsmål.

Det er vanskelig å være borte fra alle man er glad i, men jeg er ikke ensom. Leser mye, ser bittelitt på tv, mest dokumentarer. Men savner kjæresten min veldig. Jeg har ikke noen dyr akkurat nå, men jeg har eid både en silke-apekatt , skilpadde og noen hunder før. Dagene går, men tiden består, haha. Husker dere at jeg sjesket så på god mat for noen dager siden? I dag fikk vi lasagne til middagn. Det er lørdag. Snakk om at ting plutselig går i orden da. Hadde en stor smaksopplevelse, og fortærer resten som jeg sparte på cellen nå. Klokken er snart 21.00. Spilt basketball med meg selv i over en time i stekende sol i dag. Begynner faktisk å få inn litt teknikk og skyter mål oftere og oftere nå. Trodde aldri at basketball skulle bli gøy. Men nå skyter jeg mål i fart fra 4,5 meters avstand.

To timer lufting hver dag har opprettholdt brunfargen på kroppen og i ansiktet. Jeg pleier bare å ha på meg en kort shorts når jeg er ute i luftingen. Det er deilig da å være for seg selv, spille basket og tenke. Tenker mye på Marta. Det er et stort savn der.

Tenker ofte på nære venner og familie når jeg er der ute. Savner de tre som jeg er onkel til. De er mellom 7 og 11 år. Lurer på hva de tenker og snakker om at onkel er i fengsel. I fjor høst så var vi i dyreparken med de, da begynte plutselig han eldste å rope høyt: «onkel Audun skal i fengsel!» Den stod en del folk rundt oss da han sa det. Jeg brydde meg ikke, men merket at mine foreldre gjorde det. Husker at jeg tenkte «hvorfor blir andre forlegne når det gjelder meg, det er jeg som har gjort noe galt, ingen andre». Men jeg skjønner at foreldre føler et visst ansvar siden de oppfostrer et barn osv. Men det er helt opp til enhver person hvordan man legger opp veien videre når man entrer det voksne liv. Skal et barn/ungdom føle skam og at det er den sin skyld om foreldrene skilles eller at en av dem begår en kriminell handling en gang i løpet av livet sitt?

Jeg er så lei av at andre personer skal få meg til å føle meg dårlig og at jeg skal oppleve å føle en mengde skyldfølelse. Det hjelper ikke akkurat på problemet. Ingen blir dømt nord og ned utifra hvordan ens barn har blitt. Det tilhører den eldre generasjonen. Og, da mener jeg OG, hvis noen dømmer en for noen andres handling, løft deg over det. De menneskene er ikke verdt deg da. Det er ditt liv, ikke la noen holde deg nede og tråkke på deg. Det var kveldens visdomsord, hehe.

Kveldene på cella gir meg ofte en del tid til å reflektere over livet. Plutselig har en time til drevet vekk mens tankene har vandret. Jeg får stadig opp nye forretningsideer i hodet. Har egentlig alltid vært slik. Sjelden jeg har gjort noe med det.

Fengselet her ble laget i 1856. Altså 166 år siden. Det er et av de eldste fengslene i Norge, skal legges ned om cirka tre år har jeg hørt. Da er et nytt superfengsel på plass på Sørlandet. Fikk opp en tanke om å gjøre dette fengselet om til et slags fengselshotell, der vanlige mennesker kan få kjenne følelsen av å bli innesperret noen døgn. Tenk å leie inn noen tidligere fengselsvakter å gjøre alt mest mulig realistisk. Et forretningside? Er noen av dere nysgjerrige? Jeg tror at mange hadde lært en del om seg selv av å sitte her, noen døgn. Kunne blitt en aldri så liten turist-attraksjon for Arendal kanskje. Ideer har alltid poppet opp i hodet mitt. Og hadde jeg hatt noen rike investorer som hadde hatt troen på med, så jeg tror jeg at vi hadde blitt rike, haha. Eller noen enda rikere..

Noe jeg også tenker mye på er hvor lang tid det tar å bygge tillit, men hvor kort tid det tar å bryte tillit ned. År kan det ta, men sekunder senere kan det være historie. Jeg har alltid vært opptatt av tillit. Det er viktig å føle tillit for å føle seg verdsatt. Uten tillit så er det vanskelig å skape en ekte relasjon. Jeg har bestemt meg. Et stort mål for meg når jeg kommer ut er å gi de nærmeste denne tilliten. Særlig Marta. Jeg føler at hun har gitt meg denne tilliten mye mer enn det jeg har gitt henne. Jeg har gjort ting som har gjort henne usikke, og det er ikke greit. Husker enda at jeg «var» i dette forholdet for mange år siden. Mangel på tillit gjorde meg usikker, sjalu og fikk frem en veldig dårlig versjon av meg selv i forholdet den gang. Husker at jeg var så usikker at jeg begynte å sjekke telefonen. Sjekket til og med hvem av de andre av mannlig kjønn som «likte» eller kommenterte statuser på Facebook, og på andre sosiale medier. Det var den indre usikkerheten og mangelen på tillit som brakte meg hit.

Marta gjør meg ikke sjalu. Hun er sjeldent på byen uten meg tilstede, hun er åpen når andre menn tar kontakt med henne og forteller gjerne hva historien der er. Hun inkluderer meg alltid på sosiale medier. Hun viser at det er meg som betyr alt for henne. Alt dette gjør for eksempel at jeg ikke finnes sjalu her inne med tanke på hun der ute. Jeg blir ikke sjalu eller finnes negative tanker når hun drar på byen, og jeg sitter her. Den følelsen er gull verdt. Selv om hun er ti år yngre enn meg, så er hun mer voksen enn meg på flere områder. Jeg bestemte meg fra første stund med denne bloggen at jeg skulle ta med dere lesere på en livsreise, hvordan mitt liv har vært på godt og vondt. Alt dette med utspring fra hvor jeg sitter nå. Båk lås og slå i Arendal fengsel. Jeg ønsker også at dette skal være en selvransakelse av meg selv der jeg stiller meg selv kritiske spørsmål, og nærmest tar opp tabu-temaer som jeg tenker om meg selv. Jeg ønsker virkelig å bli en bedre utgave av meg selv. Og ikke minst bli bedre kjent med ord og tanker om meg selv som jeg nesten ikke har tørt å snakke høyt om før. Jeg håper også at dere som leser vil lære noe om meg, og kunne lære mer om dere selv med å selv reflektere mens dere leser mine tekster. Det kan godt tenkes at dere er 50 som leser eller 1000, tallet spiller ingen rolle. Jeg er ydmyk ovenfor dere som velger å ta dere tid til å lese det jeg skriver uansett.

Jeg vil som sagt vise Marta en fornyet tillit. Der ute har livet gått i 120, jeg har holdt på med ti ting samtidig. Desperat forsøkt å endelig bygge opp et liv før jeg visste at den dagen kom, da jeg satt her. Innenfra er det ikke mye man kan gjøre med verden der ute. Man er «låst». Derfor var det veldig viktig for meg å vite at livet mitt, som er bygd opp gjennom nesten 4 år, og har fått meg bort kriminaliteten, ikke klappet sammen som et fallende korthus mens jeg sonet nå. Jeg har bommet på tilliten ovenfor Marta. Jeg har flere ganger gjort henne sjalu og usikker. Vet ikke om det skyldes 10 år bak murene uten komplimenter, en ensom barndom og ungdomsår eller bare at jeg har likt å ha kontakt med noen som har gitt meg smigrende tilbakemeldinger. Det er sunt å ha venner av begge kjønn, men samtidig sette en grense for hva som er greit og ikke. Samtidig som en er litt mer åpen imot den andre i forholdet og forteller hva historien er bak den personen. Så man slipper noen overraskelser den den andre blir usikker og sjalu. Selv om det egentlig ikke er noe. Men så lenge den andre ikke vet det, så kan den heller ikke vite det. Usikkerhet skaper krangler og dårlig stemning i et forhold, og det er veldig ødeleggende. Åpenhet er nøkkelen her, og den nøkkelen skal jeg ta godt vare på fremover.

Over til noe litt annet. Jeg skal ha besøk av et TV-team fra Discovery TV, og November film i morgen. De vil lage en dokumentar til. Jeg har vært veldig, veldig usikker på om jeg skal «hoppe» inn i dette prosjektet også. Samtidig som jeg føler at for hver gang jeg er så privilegert å få ta del i det å være på tv, så får jeg fortalt en ting til av min historie. Dette er med på å gjøre at jeg kan ta steget videre i livet. Det føles utrolig deilig og befriende. Jeg, han ukjente fra den lille Sørlandsbyen, som egentlig bare ble sett på som en pest og en plage. Fengsel, narkotika. Dumme handlinger. Ja, jeg følte meg gang veldig ubetydelig og meningsløs. Jeg var sterkt forvirret og skjønte absolutt ikke min rolle i livet, heller ikke meningen. Nå skjønner jeg mye mer. Mine mange feilsteg i livet kan faktisk hjelpe mange andre, særlig ungdom. Å velge bort en kriminell løpebane ved å høre hele min historie. Jeg skjønte det ikke med en gang, men jo mer jeg står frem i media, desto mer av historien min tør jeg å avdekke. Slik som denne bloggen for eksempel. Merkelig.

Skrivepulten min på cella står vendt ut mot vinduet. Nå er klokken 07.30 og soloppgangen som jeg har beskrevet før, forsøker å bryte seg frem. Det er et fantastisk syn. Lurer på om noen av de andre innsatte ser det samme som meg akkurat nå.

04.08.2017

Celle 34 - BLOGG 15

  • Skrevet 04.08.2017 klokka 21:00
  • Kategori: Blogg

En dødskamp hadde funnet sted. Eller det var ingen dødskamp, det var et veldig ungt menneske som hadde bestemt seg. Han ønsket ikke å leve lenger. Rett ovenfor min celle, i etasjen over, for seks måneder siden skjedde det. Han var helt i begynnelsen av 20-årene. Hadde gjort noen små feil på livets vei, og havnet her for første gang i livet sitt.

For seks måneder siden fikk jeg en telefon. Det var en bekjent som var lei seg, og spurte meg om jeg hadde noen kontakter «bak murene» i Arendal. Det var skjedd noe trist og tragisk med lillebroren til en han kjente. Han var funnet livløs inne i fengselet. Familien kunne ikke tro det. Hadde noen vært stygge mot han og gjort han vondt? Jeg ble i hvert fall spurt om jeg kunne finne ut noe. Jeg hadde for noen år siden bestemt meg for å aldri ha kontakt med det kriminelle miljøet igjen, eller gjøre noen tjenester. Sist jeg gjorde det havnet jeg i store problemer. Men jeg er alltid svak for noe som rører meg i hjerteroten. Og det gjorde dette. Ung gutt med hele livet foran seg hadde dødd inne i fengselet, hva hadde skjedd? Jeg ble nødt til å oppsøke «miljøet» igjen. Spurte om noen hadde noe informasjon. Mange hadde hørt, men ingen visste noe. Etter en uke måtte jeg gi en tilbakemelding om at jeg dessverre ikke hadde kommet noe nærmere, og ville heller ikke servere noe rykte i en såpass sårbar situasjon. Noen hadde fortalt meg at det var et drap, mens andre sa at det var selvforskyldt.

Seks måneder senere skulle jeg få svaret. Nøyaktig en måned etter min egen innsettelse i dette fengselet så kom jeg i samtale med en veldig oppegående innsatt her. Han var celle nr. 33 den gang, altså nabocella til han unge som var funnet død tidligere på året. Jeg ba han fortelle han unge sin historie. «Hvordan var han? Og hva hadde skjedd den skjebnesvangre dagen?» Han fortalte at den unge gutten var en veldig likandes person, og at han ofte hadde kommet inn på celle nr. 34 for en prat, og for å sjekke hvordan det gikk med han. Han hadde ikke lagt skjul på at livet hadde vært svært tøft, og særlig den siste tiden. Skumle tanker hadde dukket opp i det unge hodet hans. Dette fortalte han til andre innsatte også, alle forsøkte å hjelpe han og motivere han. De fikk han til legen. Nøyaktig en måned etter at han kom hit, ble det altfor tøft for han likevel.

Jeg merker at jeg er sur på meg selv, sur fordi jeg ikke kom hit seks måneder før. Jeg var like ung som han, litt yngre, da jeg kom i fengsel for første gang. Det var i Tyskland. Selv om jeg aldri fortalte det til noen da, så var denne den tøffeste perioden i livet mitt. Kroppen min nektet å ta til seg føde de første fire dagene etter arrestasjonen. Jeg havnet heldigvis ikke alene på celle. Det var fem andre på samme celle. Russere. Selv om det var forferdelig og ingen snakket engelsk, så var det bedre enn å være alene. Den fjerde dagen uten mat var 20 års-dagen min, vaktene var veldig urolige, og de andre innsatte ble det. Jeg så på de bekymrede ansiktene deres bak de steinharde maskene deres. Kroppen min hadde fått seg et sjokk, og nektet meg føde. Leppene mine var tørre som sand og hadde hovnet opp. Hele kroppen min hadde gått inn i et nødsjokk og alle bevegelser føltes veldig, veldig tunge. På bursdagen min, 12. november 2001, hentet vaktene meg. De tok meg inn i en celle der det var en iransk/dansk forretningsmann som satt. Han snakket dårlig dansk, men jeg forstod litt. Han puttet i meg noen kjeks. Den lille samtalen vår gjorde at kroppen min endelig reagerte igjen. Jeg spiste som jeg ikke hadde sett mat før.

Selv den dag i dag så aner jeg virkelig ikke hva som skjedde med kroppen min den dagen. Men jeg forstod at min unge kropp den gangen hadde blitt utsatt for et enormt stress, og at kroppen gikk i en slags nødmodus. Jeg skal ærlig innrømme at jeg i løpet av natten har tenkt mye på samtalen som jeg hadde i går i luftingen. Hadde denne nødmodus-funksjonen hendt med den unge gutten også? Det var som å miste fullstendig kontroll på sin egen kropp og hjerne. De lystret ikke viljen. Det skumleste som jeg har opplevd noen gang. Merker at jeg er lei meg. Lei meg fordi at jeg ikke satt er for seks måneder siden. Jeg har ofte tatt kontakt med andre unge mennesker som har hatt det tøft bak murene. Kunne det forandret noe om jeg hadde fortalt han min historie den gang? Kunne han kanskje forstått mer av hva som skjedde med han?

Han i celle nr. 33 beskrev hvordan den unge gutten fortalte at tankene som dukket opp i hodet hans ikke var noe særlig. Jeg tenker, så lenge han snakket høyt om det så søkte han oppmerksomhet, hjelp. Han ble henvist til legen. Han ble ikke tatt alvorlig mens han ropte om hjelp, ble ikke tatt alvorlig. Han forble i fengselet i stedet for på en psykiatrisk institusjon. I den siste luftingen hans, hadde han vært glad, veldig glad. Han i celle nr. 33 stusset over denne, men ble samtidig glad for at han unge hadde det bedre. Tre timer senere hørte han hvordan ambulanse-personalet forsøkte iherdig å redde livet hans.

Hver uke har en innsatt på lukket avdeling i fengselet 20 minutter i uken å ringe på. Alle brevene inn og ut av fengselet blir kontrollert. Telefon-samtalene blir dessuten også avlyttet. Dette er greit for oss litt voksne å takle, selv om det ikke er lett. Fordi vi kan aldri ha en skikkelig god og privat samtale der man privat kan snakke ut om problemene sine. Det tar også altfor lang tid før besøksgodkjennelse blir godkjent. Det tok nesten tre uker før jeg fikk mitt første besøk her. Og da visste jeg også hvordan systemet fungerte og hvor lang tid en godkjenning fra politiet tar. At dette ikke bare er gjort på en dag, slik de pårørende der ute mange ganger tror. Min mening er at førstegangs-sonere og yngre folk i starten av voksenlivet, burde ha helt andre regler når det gjelder kontakt med sine nærmeste etter en innsettelse i norske fengsler. Deres besøk med familie burde bli iverksatt umiddelbart. Om nødvendig burde en time på telefonen med familien den første tiden finne sted. Kroppen din blir utsatt for et sjokk første gang man blir fratatt friheten. Mange unge har dessverre endt livene sine i både utenlandske og norske fengsler. Jeg har dessverre opplevd en god del i løpet av mine 10 år bak murene. Særlig i ungdomsfengselet jeg til slutt ble plassert i da jeg var i Tyskland. JVA Vectita. Mange ganger i løpet av året vitnet jeg begravelsesbilen komme kjørende gjennom hovedporten og oppover mot fengselet jeg satt i. Like trist og tragisk hver eneste gang.

Hvil i fred, kjære deg. Det var trist å høre din historie.

04.08.2017

Mine konflikter - BLOGG 14

  • Skrevet 04.08.2017 klokka 18:00
  • Kategori: Blogg

Det letteste stedet å komme i en konflikt må være i fengsel. Allerede nå, dypt inn i uke 4, så har jeg hatt to konflikter. Den ene litt større enn den andre.

Jeg er sur, så jævlig sur. Husker dere at jeg skrev om sosiopatene her? Det er to veldig store personligheter, egentlig tre. Disse tre har på en måte dannet en allianse. De behandler andre medfanger uten respekt. Står alle i en lang kø og venter på mat, slik vi gjør til frokost, lunsj og middag. Så går disse personene bare arrogant foran alle de andre som allerede har ventet 10 min. Jeg har begynt å stille meg først i køen, siden jeg er den første av de innsatte som kommer til ventekøen, pga. «gang-gutt»-jobben. Men jeg forsøker å få så mange av de ventende i køen foran meg når det åpnes. Sosiopatene har ikke lyst til å komme i en direkte konfrontasjon med meg, så de velger som regel å ikke gå forbi meg i køen. Dette høres muligens litt merkelig utfor dere, men det har noe med respekt for sine medmennesker å gjøre for meg. Det er som om dere står i en lang butikk-kø hver dag, og hver dag kommer han samme, som egentlig er helt bakerst, han går forbi hele den lange køen og stiller seg arrogant først. Og dette skjer ikke bare en gang, men hver dag. Hver eneste dag. Han tar også all maten, uten å tenke på å dele og at andre også vil ha, og er like sultne som han.

Jeg hater urettferdighet. Virkelig hater. Tar jeg en åpen verbal konfrontasjon med «klikken» da blir det slåsskamp. Jeg tar gjerne en slåsskamp mot personer som gjentatte ganger «tråkke» på andre, MEN her er det ting som er viktigere. Tiden med Marta og familien, jeg mister dette. Jeg ønsker heller ikke å være en bølle og slåss, selv om jeg kan kampsport. Jeg har alltid sett på kampsport som en slags forsvarsgreie, og aldri noe som en skal angripe andre med. Men samtidig så vet jeg at med å stå opp imot disse tyrannene så gjør jeg dem usikre, og de kan ikke «bølle» med de andre innsatte som de vil. Men ja, det begynner å bli et problem og merker at de venter på at jeg har en svak dag e.l.

Jeg hadde en annen situasjon med «en av dem» sist uke. Marta hadde bestilt besøk på onsdagen. Da kom han ene sterke personligheten, som ikke eier så mange skrupler og tilhører «gjengen» som jeg akkurat beskrev, bort til meg. Det han sier til meg ordrett er: «du må bytte besøksdag, min kone kommer». Hadde dette vært et engangstilfelle, og hvis han hadde tatt en annen tone, så selvfølgelig så skulle jeg funnet en løsning på det. Men denne personen som er fullstendig «høy» på seg selv, og sin egen narsissisme, som tror han tilhører et slags overklassefolk over oss andre, begynner «å kreve» at jeg skal bytte dag. Jeg svarer han vennlig tilbake, tross tonen hans. «Dessverre, Marta jobber hver dag og kun den dagen som passer». Denne personen får og har fått besøk av sin kjæreste hver eneste uke. Jeg hadde også hørt sikre rykter om at han hadde gjort dette imot andre også, altså KREV at de skulle bytte dagene sine på grunn av han. Han går nå rundt med et voldsomt hat imot meg. Sier til alle de andre hvor mye jeg har ødelagt for han. Jeg overså det? Helt til i går. Da «bøllet» han seg foran alle i køen, og så sa han til han andre sterke personligheten: «Jeg har kun en times besøk med min kjæreste pga. av han, den drittsekken!» Da reiste jeg meg og skrek til han: «JEG KAN IKKE STYRE NÅR KJÆRESTEN MIN JOBBER OG IKKE JOBBER, ELLER NÅR DET PASSER HENNE Å BESØKE MEG I ET JÆVLA FENGSEL». Så sa jeg: «Klapp igjen kjeften din». Når noen prøver seg på «hersk og splitt»-teknikk på meg, da blir jeg forbannet. Og spesielt hvis du er en bølle ifra før av. Han sa i hvert fall: «Ingen ber meg om å holde kjeft», mens han usikkert så en annen vei. Jeg kunne lese på kroppsspråket hans at han skulle ønske jeg var en person som var mindre enn mine 120 kg, og som han kunne banket opp. Denne personen er jo selv en atletisk og muskuløs fyr. Under middagen så reiser han seg plutselig opp og freser fra seg noen gloser. Vaktene låste han ute. Jeg skulle ønske at dette var en normal person, at jeg kunne gått bort til han i dag og sagt: «Vi setter en strek over dette, vi elsker begge to damene våre og ønsker ikke at dette skal eskalere». Men denne «personligheten» tar det kun som en underkastelse og svakhet fra min side. Og det kan forene de to andre sterke personlighetene imot meg på en dag som jeg ikke har det greit.

På jobben min i Irak så ser jeg så mye urettferdighet. Barn som har sett sine foreldre bli drept, mennesker som bor i forferdelige flyktningsleirer og under særdeles dårlige forhold. Mennesker som kun har et telt i livene sine. Det er så urettferdig. Det er stormaktene som bruker de små landene som Syria, Irak osv. som brikker i et større spill. Her får stormaktene USA og Russland prøvd ut sin nyeste våpenteknologi, samtidig som natur-ressurser som olje og gass blir fraktet ut av landene det blir kriget i. Disse havner selvfølgelig opp hos stormaktene. Nei, det er mye urettferdighet i verden. Hjertet mitt blør hver eneste dag for disse foreldre/familieløse barna. Jeg har alltid elsket barn. Det er de jeg kommer best overens med. De er så ekte og uskyldige.

Poenget mitt er, jeg går ikke forbi på gata om jeg ser en kvinne bli slått, uansett om det står en gjeng rundt. Da bryter jeg inn. Fordi, det er ikke greit å «bølle» med de som er svakere enn en. Og man skal ikke slå en dame, sånn er det bare.

Jeg kommer ofte i konflikter pga. at jeg sier ifra. Og jeg «flytter» problemet bort til meg. Jeg liker bare ikke å se på at andre blir «bøllet» med. Da reagerer jeg. Slik jeg til slutt gjorde inne i fengselet her. Burde jeg håndtert dette annerledes tenker jeg. Burde jeg fortsatt å svelge kameler? Nei, for da hadde andre blitt offeret igjen. Men samtidig, jeg er så redd for å miste alt, miste muligheten til å se Marta og familien min. Redd for å ikke få to tredjedeler av straffen. Jeg ønsker heller ikke å skade noen andre, eller havne i noen konflikter.

Jeg håper ikke min kamp imot urettferdighet kommer til å bli min undergang.

Dette er det som betyr noe...

02.08.2017

SJOKOLADESMELLEN - BLOGG 13

  • Skrevet 02.08.2017 klokka 07:00
  • Kategori: Blogg

Ferske reker fra havet med loff, sitron og en kald corona.. Lasagne med gyllent ostelag på toppen og fersk salat med melonbiter i, scampi i stekt creme fraiche, en medium stekt entrecot med soppstuing.. Martas fantastiske hjemmelagede pepperoni pizza.. Merker at magen min begynner å rumle allerede. Da hjelper det lite at jeg allerede har begynt å fantasere om desserter som jeg skal til "måltidet". Hjemmelaget creme brule, Martas brownies, sjokolade fondant, oreokake - det er så mye jeg har lyst på! 

I dag feirer jeg tre uker uten godteri. Første uken min bestilte jeg 3 store sjokoladeplater. Det tok meg én time å spise dem opp. Lå nærmest og trøstespiste, haha. Men dette er tre uker siden i dag. Akkurat i dag. Det tok meg to uker å komme meg over godtesyket. I dag er eneste dagen som jeg har "skitne tanker" om mat og desserter. Jeg satt meg noen mål før jeg gikk inn;

1. Begynne på selvbiografi

2. Pleie forholdet mitt.

3. Gå ned i vekt. Veier 122 kg, målet er 110 kg.

4. Spisedag en gang i mnd.

5. Gjøre noe konstruktivt ut av soningen. Prøve å få jobbe mest mulig innen i fra. 

6. Ikke havne i problemer her inne... (for Martas og familiens del, og for min)

Mål er viktig å ha i livet uansett livssituasjon. Jeg har seks hovedmål. Det er veldig viktig for meg å bevare kjærligheten mellom Marta og meg, kontakten med familien og ikke minst opprettholde kontakten med mine gode venner. Marta er spesielt viktig. Jeg merker det spesielt nå. Vi har det alltid morro sammen, ler og trives godt i hverandres selskap. Og jeg savner spesielt å dele seg... Jeg savner å våkne tidlig, krype inntil Marta så hun våkner litt og litt. Hun pleier alltid å snakke i søvne hva hun drømmer om.. Veldig fascinerende. Av og til våkner jeg at hun gråter i søvne også. Pleier da å vekke henne forsiktig og holde rundt henne til hun våkner helt. Det er alltid vondt når Marta er lei seg. Vet at hun gruet seg veldig til at jeg skulle inn å sone. Mesteparten av tiden de siste årene har vært så fantastiske og det er vondt å gi slipp på det livet.

Jeg røyk på en smell torsdagsnatt. I luftingen hadde jeg vunnet to japp og en cola. Vi spilte "21" i basketball. Jeg skrøyt til de andre at de skulle ligge trygt på hylla til neste torsdag. Selvkontroll. Det var litt av en selvkontroll må jeg si, haha. De ble fort spist opp! Fortalte åpent og ærlig om sprekken min og beskrev "gjerningsøyeblikket" eller fråtsingen min som jeg kalte det.

Tilfeldigvis så fortalte en annen innsatt litt om livet sitt ved frokostbordet. Han hadde ruset seg på amfetamin siste 15 årene. Han er 28 år. Han mangler litt fortenner, men kan skinne opp med et litt skjult smil fordi om. Herlig! Jeg spurte han om "sprekken" min kunne sammenlignes med en sprekk på dop eller røyk, han nikket og sa "til en viss grad". Jeg dro en parallell mellom sjokolade og amfetamin. Altså hvis man greier å holde seg unna butikken og ikke har sjokolade hjemme, så greier man å holde seg unna. Samt ingen vifter en snickers eller Japp opp i ansiktet på en når suget er som størst. På samme måte hvis man bytter ut sjokoladen med narko. Bytter ut butikken med "dealeren". Videre fortalte jeg at de siste tre ukene uten at jeg hadde hatt sjokolade på cella eller oppsøkt noen andre innsatte som hadde sjokolade, så hadde det gått uten problemer bortsett fra den dagen jeg beskrev tidligere i innlegg, når jeg drømte om alt mulig. 

Så kanskje det hadde fungert for en som ønsker å bli rusfri, å faktisk skifte ut omgivelser, flytte vekk, få nye venner og forandre livsstil. Tøft men man må være sterk og tenke klart. Dette diskuterte vi under den daglige havregrøten som vi får servert her. Så sjokoladesmellen min det noe godt ut av. Jeg lærer veldig mye her inne. Og skulle ønske at folk der ute kunne se hvordan mange av "de slitne folka" er her inne kontra hvordan de blir dømt der ute i samfunnet vårt. Tror særlig mange av de pårørendes familie hadde følt stor glede av å se barna sine her. Ute i det fri, når fristelsene blir for stor, det evige pengejaget, konflikter med folk osv, så er det vanskelig å se mennesket bak handlingene. Men jeg kan love deg at mange av de er bedre personer her inne. De er forsatt barnet ditt. Jeg ser de rundt meg hver eneste dag. Aldri gi opp barnet ditt!

xx håp xx

01.08.2017

Hvorfor celle #13? - BLOGG 12

  • Skrevet 01.08.2017 klokka 17:00
  • Kategori: Blogg

Hei til dere, håper sommeren er på deres side og at den er solfylt uansett hvor dere befinner dere! Merker at jeg savner veldig å stupe nedi vannet og kjenne hele kroppen min gli gjennom et nedkjølende bad. Marta og meg har et hemmeligsted. Det ligger mellom Tvedestrand og Arendal og her er vannet så klart og fint. Det er ferskvann som møter saltvann. Temperaturen er derfor også en del varmere her, herlig! Det er også en sklie her og der har vi hatt det så gøy! En skikkelig hyggelig sted å være når man vil grille, bade og kose seg. Dere får skrive inn "Hantho" på GPS - et bitte lite paradis!

Noen har sikkert lurt litt på hvorfor jeg kaller bloggen min for "celle13". Det er litt ikonisk egentlig. Celle illustrer fengsel, og celle 13 betyr å være uheldig. Men den egentlig årsaken er mer enn det. Før jeg dro "på ferie", så hadde jeg alltid hatt en drøm om å skrive bok. Marta som selv driver en blogg med mange tusen følgere spurte om jeg ikke ville gjøre det samme - opprette en blogg. En fengselsblogg. Det var så mange av hennes følgere som synes at dette med fengsel var så spennende og det er jo de færreste som vet hvordan dette livet er. Men jeg var litt i tvil og det ligger mye arbeid bak en god blogg. Først skal den være interessant nok til at folk klikker seg innpå igjen, også markedsføring og bilder - noe som er vanskelig nå som jeg sitter inne.. Marta legger ned mange timer hver dag, men tid er jo ikke noe problem for meg. Det har jeg masse av, hehe. Men de andre praktiske tingene.. Hadde jeg også selvtillit nok til å åpne meg, være ærlig og dele følelser? Jeg må jo også dele det som skjer her inne. Og det er ikke bare bare. Men, den 12 juni kom og da hadde jeg forsatt ikke bestemt meg. Bloggnavnet hadde jeg kommet på, "Celle 13".. Dere husker de første dagene mine inne? Jeg havnet jo på isolasjonsavdelingen.. Jeg var forsatt ikke klar for å begynne en blogg og av og til trenger jeg et signal for å få fingeren ut.. Jeg trenger at universet sender en slags beskjed om at det er en god idé. Har dere det slik også? 

Jeg ble etter tre dager overført til avdelingen som var plassen jeg skulle sone i. Hvilken celle tror dere det var? Celle 13 selvfølgelig! Samme dag begynte jeg å skrive.. Jeg tok hintet! Det hører med til historien at jeg måtte flytte til nabocellen etterhvert pga jobben som ganggutt her. Men historien var allerede skrevet.. Den begynte på celle 13!

31.07.2017

Sterke personligheter - BLOGG 11

  • Skrevet 31.07.2017 klokka 08:00
  • Kategori: Blogg

Hei dere. I løpet av mine 10 år med fartstid fra fengslet har jeg møtt på hundrevis av forskjellige innsatte både i norske, svenske og tyske fengsler. Dette har på mange måter vært med på å berike mine samfunnskunnskaper om mennesker både innenfor og utenfor murene. Jeg har møtt på utrolig mange hyggelige mennesker som har fått en skeiv start på livet som barn/ungdom, også har dette utviklet seg med alderen. Som jeg har skrevet før, mange triste men også fascinerende livshistorier. 

Helt siden barneskolen har jeg elsket å høre andres historien, og se mennesket bak fasaden. Av en eller annen grunn så har jeg alltid vært veldig fanget av bibelske historier. Jeg er absolutt ikke religiøs, men har troen på det gode i alle mennesker. Det er noe historisk og beundrende med disse bibelske historiene. Det går fantasien min til å bli dratt flere tusen år tilbake i tid. Det er som at jeg kan leve meg inn i det å leve på den tiden. Jeg har alltid oppfattet religiøse bøker,  som metaforiske fortellinger der jeg oppfatter at en del av historien virkelig har skjedd, men så er historiene blitt pyntet på for å få frem det religiøse budskapet. Som enhver historisk fortelling så er det alltid "vinnerne" som skriver den. Mens jeg er veldig glad i å prøve og sette meg inn i hvordan taperne i historien ville fortalt den. Å se det med "andre øyne". I min fantasi pleier jeg da å havne i noe midt i mellom "vinnerne og taperne"..

Men, jeg skrev at jeg har troen på det gode i mennesket. Det stemmer ikke alltid. Selv om jeg møter på mange tøffe, gode og interessante sjeler her inne, så møter jeg også på de aller, aller mørkeste. Og de vet jeg at de finnes "der ute" også. Som de homofile har en slags "gay-radar" som finner potensielle partnere, så har jeg en "psyko-radar" som slår kraftig ut på sterke personligheter. Disse personlighetene som også kan kalles sosiopater eller personer med manglende empati samt dysfunksjonelle personlighetstrekk er av den skumleste kuløren man møter både der ute og bak murene. Ødelegge, ødelegge, ødelegge. Splitt og hersk, og dominerer hele tiden. De koser seg med andres lidelser. Hver tåre du gråter, tilfører disse menneskene ny energi... De er motparten til ordet engel i bibelsk forstand. De dreper gjerne stemningen i rommet og får andre mennesker til å bli svake både fysisk og psykisk i deres nærvær. Det sies at disse kan "lese sjelen din". De er mange ganger svært strategiske og velger sine offer med omhyggelig omhu. Gjerne mennesker, eller nesten alltid personer som de vet at de kan kontrollere lett. De finner de andres svakheter og bruker det for det, det er verdt!

I hvert fengsel så finnes disse sjelløse menneskene som jeg kaller dem. Jeg skal beskrive litt mer hvordan de fungerer bak murene og tyranien de utsetter fengselsbetjentene og andre innsatte. Jeg vil også bruke et par av disse som jeg har vært borti, og hvordan de operer. Mens de sterke personlighetene ute i det fri skyr hverandre, så legger de hodene sammen her inne bak lås og slå. Her jeg soner nå er det spesielt to stk som skiller seg ut i mengden. Energien deres er fullstendig drepende og dominansen mot de andre innsatte stor. De er begge inne for gjentakelse av grov vold mot andre. Her inne er det stadig en repeterende historie fra dem og hvor forferdelig de gjorde det og det i mot den personen som ble offer for deres handlinger. Det er ofte de sparker høyt i luften for å skremme de andre innsatte. Det er forsøk på dominans absolutt hele tiden. Fra ut-låsing om morgenen til inn-låsing om kvelden. De ignorer spisekøer som andre innsatte har stått i over mange minutter og går foran alle.. De kommer med grove trusler til de stakkars narkomane som er lei av å bli tråkket på, bare fordi de endelig sier i fra. Det er under ballspill der flere deltar at den ellers så sjarmerende personligheten spesielt kommer frem. Ja, de kan være sjarmerende. Mye, mye mer enn den vanlige innsatte. Alt er selvsagt innøvd. De rette ord blir sagt og de smigrer der de kan, små komplimenter her og der. De stiller mange spørsmål men mest for å kartlegge. Forsøker man å stille spørsmål tilbake, blir man ofte avfeid med et motspørsmål. Det er deres taktikk. Under ballspill så "glipper" fasaden eller masken de har puttet på seg og gjerne ovenfor vakter og andre innsatte som de ønsker å imponere. I raseriet ved en tapt kamp blir ofte ballen ødelagt eller med vilje sparket vekk over murene. Det vil ofte også komme gloser og ukontrollerte trusler. "Jeg skal drepe seg", "Bare vent du skal få".. Da får en et innblikk i personens manglende empati ovenfor andre. 

Jeg ser det ofte på øynene deres. De kan ha et svært innøvd smil, men som det sier, "øynene er speilet til sjelen". Øynene kan man ikke gjøre noe med. Jeg leter ikke etter det onde, men av og til kan det virke som det onde leter etter meg. Det er noe med personligheten min. Tror det skyldes at jeg er ganske stor og sterk - men samtidig er jeg ydmyk til livet og til andre mennesker jeg møter. Og bortsett fra at jeg har deltatt i større smugler-operasjoner så har jeg som regel fullt livets kjøreregler og hatt respekt for det. Jeg vet godt at alt det ulovlig som jeg har bidratt med i årenes løp har ført med seg negative konsekvenser for andre og det er noe jeg alltid kommer til å angre på. Jeg skal selvfølgelig skrive mer om dette men dere skal vite at jeg aldri er stolt over det jeg har gjort.. 

I hvertfall, disse sterke personlighetene kan ofte styre meg føler jeg. Og de lager ofte sine egne rykter for å påvirke andre. De kan finne på hva som helst og de velger gjerne sine "konkurrenter" som ofre. Inni fengslet så blir det gjerne en historie med 95% sannhet og resten bullshit slik at ingen setter spørsmålsteng med det. "Han er en tyster", "han er en pedofil" - altså de har ingen grenser! Og disse ryktene er de mest ødeleggende å sette ut mot noen. De andre tar automatisk avstand og utfrysning skjer, av og til vold også. Stempelet er vanskelig å bli kvitt. Jeg har sittet sammen med krigsforbrytere, seriemordere, pedofile, voldteksmenn men en av de største sosiopatene var krigsforbryteren Kovatz. Han ble dømt for flere hundre tilfeller av tortur, drap og voldtekster på sivile under Balkan krigen. De øynene der lærte jeg masse av å ved å bare studere dem. Her snakker vi om en person som nøt å torturere andre. Han fikk 30 år i Haag domstolen også ble han sendt til Norge for å sone. Slapp ut etter god oppførsel på halv tid. Skal virkelig ikke si hva jeg mente om det.. Men jeg har alltid følt et stort hat. Tiden i Skien fengsel brukte jeg en god del tid på å studere han. Oppførselen. Han var en rolig sosiopat som skjønte at han ikke kunne herje for mye i fengslet pga sine 30 års dom. Men han hadde sine glippet der han visste hvilket monster han egentlig var. Og de så jeg. Men sjeldent har jeg møtt en så sterk personlighet med så stor selvkontroll. Det skal sies. 

En annen sosio som har krysset min vei i Skien var en som ikke greide å kontrollere seg. Svært sjarmerende, morsom og full av karisma helt til han fikk motstand av noen eller ting ikke gikk han sin vei. Han snudde avdelinger på hodet, tyraniserte vakter nærmest til å jobbe for seg. De var livredde vedkommende. Fikk han en takling i mot seg, eller en rettferdig duell hvor han tapte, da skulle han drepe, lemleste, ta familiene på utsiden og trusler som var helt rystende. Han satt inne for kidnapping og tortur av 3 mennesker og det hadde vart i flere dager. Det hadde vært påstand om forvaring for han. En psykiater utredet han. Han smurte chilipepper på ene fingeren og ved jevne mellomrom så gnidde han fingrene i øynene så tårene rant. Det var får å kunne vise følelser. Han eide ikke 1 % empati, men han var smart nok til å lure psykiateren trill rundt. Temmelig utspekulert. 

Tilbake til fengslet som jeg sitter på nå. En av disse dysfunksjonelle personene henvendte seg til meg her om dagen. Ingen av disse to liker meg, for jeg spiller ikke etter deres pipe. Vet at de allerede har forsøkt seg med å sette ut falske rykter om meg, men det har fått motsatt effekt. Nettopp fordi at de har tråkket så mye på folk her inne og er dårlig likt, selv om de tror at de er det motsatte. Han forklarte hvordan han styrte folk her inne med å selge narko til dem. Da hørte alle på han og gjorde som han ville. Og når han kom ut oppfattet jeg det som at de var hans "gjeldsslave" og gjorde som han ba om. Han lurte på om jeg hadde noen tanker angående dette. Jeg sa min ærlige mening om at det er dårlig å utnytte andre i en sårbar situasjon og etter denne samtalen har vi ikke snakket sammen. 

De gangene hvor jeg har smuglet før så var jeg ikke voksen nok i hodet til å skjønne konsekvensene om hva jeg involverte meg i. Min impulskontroll var også noe jeg fikk mer og mer kontakt med etter å ha passert 30 års alderen. Jeg vet og skjønner at en del av handlingene mine ikke kan rettferdiggjøres men jeg har forsøkt i senere tid å forhindre at ungdom/barn ikke velger å gå i mine fotspor. Jeg vil ikke at andre skal bli som meg. Det er min nye vei for å forsøke og rette opp litt. Jeg kjenner flere tidligere smuglere som nå arbeider for å bøte litt for sitt tidligere liv. Det er noe vi alle har felles. Ingen av oss er stolt av det, i hvertfall ikke blant de jeg kjenner. 

Dette innlegget ble litt langt. Men viktig! Vi har vel alle opplevd "denne personen" en eller annen gang i løpet av livet. Innad i familien, venner, lærere, leger, i fengselssystemet, idrettsklubb osv. De finnes overalt. Heldigvis er de gode i stort flertall!

Takk for at dere følger! 

30.07.2017

JAIL LETTER - en mnd inne - BLOGG 10

  • Skrevet 30.07.2017 klokka 19:00
  • Kategori: Blogg

Da satt jeg her. Dypt bak lås og slå. I morgen er det blitt en måned. Gjett om veggene er prydet av IIIIII. Haha. Tenk når veggene er fylt, så er det minste femti slike til.. Sykt! Det er en liten hemmelighet som jeg forteller nå, men i løpet av mine 10 år tilbakelagt i fengsel så har jeg skrevet slike streker hver eneste uke, i hver eneste celle som jeg har tilbragt tid i, hehe. Røflig regnet er det over 500 slike. 

Takk for alle hilsninger, setter stor pris på det! Jeg har det greit. De første to ukene var litt tunge. Måtte omorganisere hjernen min fullstendig. Stille den inn på fengselsmodus. Tøft! Men jeg har lest fem bøker. Bestemte meg for å lese litt av Åsne Seierstad. En bok om 22 juli og psykopaten som sitter i Skien fengsel. Og boken "To søstre". Ellers er det Orange is The New Black. Den virkelige historien bak tvserien som alle må se forresten! Fra bok til sport. Jeg har av alle sporter begynt med noe som egentlig aldri har interessert meg. Basketball. Jeg har vel forbedret mine skills sånn 1200 %! Haha. Merker at jeg er overraskende smidig! Det er to timer lufting hver dag her. Opprinnelig en time, men istedenfor felleskap så får vi en time ekstra ute. Perfekt! For jeg er nemlig IKKE ute etter fellesskap. No offence i mot noen av de andre innsatte. Men jeg er veldig mye alene, spiller alene osv. Men har ett par innsatte her som stadig blir med å  spille før de skal stå å røyke seg ihjel sammen med 98 % av alle de andre innsatte her. For de som lurer, så er jeg en av de 2 % som ikke røyker.. Viva La Vida! Jeg trener mye, har gått ned 3 kg. Første gang i løpet av en sommer som jeg har gått ned og ikke opp. RIP god mat og øl, hehe. Her går det i tørt brød og vann! :-) Neida! Vi blir servert overraskende god mat i denne fengslet fra 1856. 

Takk for all støtte som dere har gitt og vist til Marta i den spesielle tiden. Jeg hadde besøk av tvteamet sist uke. Da jeg kom inn på besøksrommet så møtte et flom belysning meg, og de hadde gjort om på hele rommet. Vi holder på med en ny dokumentar, men jeg kan ikke si så mye om det. Dokumentaren om reisen til Irak er ferdig redigert og jeg skal snart få se det ferdige produktet. Den kommer til januar neste år forresten! Ellers får jeg besøk av Marta for tredje gang til onsdag.. Et utrolig deilig og nødvendig avbrekk fra hverdagen her inne. Det gir meg masse ny energi og ikke minst motivasjon til å stå på. Lovte Marta å skrive "10 ting som jeg savner her inne" - så det skal jeg gjøre nå!

PS; noe jeg finner litt sjarmerende med å skrive brev er at det er en veldig ærlig måte å kommunisere på. Man kan ikke viske vekk setninger.. Ord blir varende og setninger er ekte. Delete-knappen eksisterer altså ikke :-) Dette er en av tingene som er positivt her. Elsker å skrive brev med Marta <3

30.07.2017

UNGDOMSKILDEN - BLOGG 9

  • Skrevet 30.07.2017 klokka 09:00
  • Kategori: Blogg

16 dager er unnagjort. Har forsatt ikke fått besøk av Marta. Men tidligere denne uken så ble hun godkjent for besøk her. Endelig! Hun kommer i morgen i én time. Det er ikke akkurat mye, men jeg gleder meg sykt til å se henne. Hvorfor skal frihetsberøvelse være en straff for de nærmeste rundt oss? Det er greit nok at man er innestengt og har mistet friheten sin. Men for å komme seg bort fra kriminalitet, så burde familiære behov og det positive kontakt nettverket prioriteres denne tiden så sterkere bånd kan knyttes til den positive delen av livet til den innsatte. Og være med på tankeendring og rehabilitering - noe som er en stor motivasjon for å komme seg bort fra dårlig miljø.. Synes det er så rart at slikt ikke blir høyere prioritert innad i kriminalomsorgen.. Spesielt de som har barn. Én time er gørr lite. Avstanden mellom den innsatte og det gode nettverket øker. Tenk at den innsatte har to foreldre (i mange tilfeller skilt), kjæreste med barn, søsken og venner. Kun ett besøk tillatt med maks tre-fire personer. Det kan ta uker hvis ikke måneder mellom hver gang man treffer foreldre og søsken pga som regel prioriterer man kjæreste og barn. Av og til passer det ikke besøkende å komme. De naturlige vennene dine blir da de andre innsatte med 80-90 % tilbakefall, tar jeg meg friheten til å skrive "andre kriminelle". Synes det er kjipt at det blir sånn. Jeg vet at min kriminelle løpebane er kommet til en slutt. Føles fantastisk. Men jeg tar mine forehåndsregler. Inn til soning hadde jeg med 50 bøker. Alt fra selvbiografier, historier, romaner, til sannhets litteraturer. Min plan var å lese mye, skrive en del brev og bruke tiden fornuftig. Dette istedenfor å involvere meg i andre her og få nye venner. I luftingen spiller vi volleyball. De gangene de andre ikke gidder å spille så står jeg og spiller basketball med meg selv eller lener meg i mot betongveggen mens jeg leser en bok. Selvfølgelig så har jeg en samtale i blant, men jeg involverer meg ikke veldig personlig. Går ikke dypt inn på temaer. Det går mer på det generelle. Det har funket greit de to ukene som er gjennomført til nå. Dagene går unna. Fikk et veldig koselig og romantisk brev av Marta i går. Den siste siden av brevet var det et fint bilde av oss. Ble en sånn trist/glad følelse. Blandet drops som jeg kaller det. Med bilde av oss.. Det fikk hedersplass på cella. Jeg skal ikke lyve. Kjenner på ensomhetsfølelsen.. Det er tungt å ikke ha noen skikkelige gode samtaler, smake på den fantastisk gode middagen som Marta alltid vartet opp med.. Dele seng.. Savner veldig intimiteten. Jeg er en veldig forholdsperson..



 

Kompliment man får på livets vei er abslutt med på å bygge opp selvbildene våre. Inni et fengsel får man aldri et kompliment. Eller, pleier å få høre at jeg er en likendes og veldig rettferdig person. Det er kjekt å høre. Men utseendesmessig er det selvfølgelig null. Noe annet hadde vært rart. Min første dom var 3,2 års fengsel, min andre 8,5 år og den siste nå 5 år med 2 års prøvetid. Når jeg er ferdig sonet kommer jeg til å være 37 år og sonet nesten 11,5 år.. (1 år er som regel 9 mnd om man er heldig og får 2/3-tid). Jeg er så glad for at selvbilde mitt er bra. Det har ikke alltid vært sånn men med alderen så slutter en å bry seg om feil med seg selv som man allikevel ikke kan gjøre noe med. Greit å bli eldre gitt! Er ikke bare negative sider! 

Det som jeg synes er litt spesielt er at mange eldre som har mye fartstid bak seg fra fengslet og ikke er helt ødelagt av alkohol og rus - holder seg utrolig godt! En aldri så liten ungdomskilde å være i fengsel.Ved å sitte inne så forsvinner mye av hverdagsstresset. Mange trener også mer her inne. Går automatisk turer i luftingen.. Slitasje fra solen er ikke den samme som der ute osv. Det er mye soving her.. Vi ligger mye på senga. Kanskje alle de tingene er en kombinasjon som er med på å holde folk litt yngre i fengslet? Jeg føler meg i hvertfall som en sprek 35 åring :-) 

Bortsett fra å lese, skrive og se på TV når jeg sover er jeg innelåst på cella. Så gjør jeg yoga, strecher ut.. Gjør litt kampsport for meg selv, øver meg på meditering, spiller kort, legger kabaler.. Mye rart man gjør på en celle om en vanligvis ikke ville ha gjort ute i det fri. Men all skrivingen gir meg en veldig indre ro. Tiden flyr og kropp og sjel slapper helt av. Tenkt ofte her om det er lurt eller ei å starte en blogg fra fengsel. Er virkelig folk interessert i hva som skjer her inne? I bakteppet av samfunnet vårt?

Det er ca 3000 innsatte til en hver tid i norske fengsler. Tenk i USA er det 3 millioner innsatte. 1/4 av verdens innsatte! Det er sykt. Jeg så en dokumentar på NRK2 om ungdom som gjør tyveri eller noe annet krim i den størrelsen som får 30-40 års fengsel. Tenk, det er lenger enn AB kommer til å sitte for 77 drap.. Når man er ungdom så fortjener man å få en sjanse. Hørte også om en norsk borger i 20 årene som kjørte inn i en enveiskjørt gate med sin mor i en av statene i USA. Han fikk 10 års fengsel. Soner 6 år der nå.. Sykt, sykt, sykt! Leste den reportasjen i Vimenn. Har en annen god venn av meg, han ble arrestert av FBI i Norge. De truet han med 25 års fengsel og alt han hadde gjort var å ha et selskap i Peru der noen amerikanere hadde bettet på siden hans. Det var en slags "casino"-nettside. Amerikanske borgere har kun lov til å vedde pengebeløp på amerikanske tippesider. Det amerikanerne gjør, er at de blåser det veldig opp, sammenligner det med mafia-greier og presser de tiltalte. En såkalt "Bargain"-lov. Denne loven går ut på at hvis de tiltalte ikke sier seg skyldig etter tiltalen, så legger påtalemyndighetene ned påstand om så og så mange år, i denne saken var det 25-30 års fengsel. Men sier den tiltalte seg skylding, så får vedkommende tilbud om 3 års fengsel. 90 % av alle tiltalte i amerikanske fengsler har derfor valgt "Bargain". Uansett om du er skyldig eller ei, du risikerer heller noen år i fengsel istedenfor å få hele livet ditt bak murene. Det er en slags utpressing. Min venn var uskyldig men sa seg skyldig. Han sonet ett år i Norge, ble utlevert, sa seg skyldig etter bargain-loven og satt 1,5 år i et føderalt fengsel. Han ville ikke kjempe mot amerikanske systemet fordi han er gift og har mange barn. Han måtte også betale nesten 100 millioner til amerikanske staten og ble utestengt av Norge etter å ha levd mesteparten av livet sitt her på Sørlandet.

Nå skal jeg på luftegården å spille basket. Det er overskyet og faktisk litt kaldt.. Typisk norsk sommer... Dere må sjekke ut Marta sin blogg forresten; www.martaalise.com - tror jeg var hennes ivrigste fan, så savner veldig å se innom siden hennes.. Ønsker dere en flott dag!

celle13

Jeg heter Audun Garthe og er 35 år gammel. Jeg soner nå i Arendal fengsel og vil skrive denne bloggen for at dere skal få innblikk i hverdagen min og for å prøve å skremme alle sjeler der ute til å ikke tre inn i et kriminelt miljø. Spesielt ungdommer.. Alt er skrevet for hånd og sendt videre til kjæresten min som skriver det inn her på bloggen. Legg gjerne igjen en kommentar eller del bloggen min videre til noen som kan ha interesse av å lære noe... Det kommer ut 1-2 innlegg hver dag. Følg gjerne facebooksiden for oppdateringer når bloggen har kommet med noe nytt! :-) kontakt: bloggcelle13@gmail.com

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits