23.09.2017

18 juli - BLOGG 45

  • Skrevet 23.09.2017 klokka 10:00
  • Kategori: Blogg

 

Hei, kjære dere!

Da fikk jeg ikke sove lenger. Kniper øyene igjen når jeg merket at søvndvalen svikter. Det går ikke. Min kroppsinnstilte klokke forteller meg at natten fortsatt er ung; mellom 03 ? 04 et sted. Faen.

Selv om jeg syntes at det er fascinerende å ligge her å tenke og føle på helt klare tanker, så trenger jeg virkelig søvnen min i fengselet. Alt blir så sykt tungt ellers. Dagene så lange. Tar på TVen. ?Adils hemmelige dansere?. Adil er kjent fra norske talenter. Han drar rundt i Norge og henter ukjente mennesker som enten jobber i kommunen, skolen, Statoil, ja, hvor som helst. Lærer opp en 4 -5 stykker fra en arbeidsplass i hver episode. Folk med null danseerfaring. I løp av to uker skal de lære å en danse koreografi og fremføre det som en avsluttende nummer framfor mange folk; familie og venner. Utrolig godt konsept. Vi følger deres reise fra katastrofe til de finner rytmen i kroppen. Noen av dere har sikkert sett det?

Jeg skal være ærlig, kl 04:15 stod jeg opp selv på cellegulvet og danset etter den siste dansen, hahahaha.  Glad for det er ikke skjult kamera i cella.

For to år siden deltok min fine Marta og jeg i Argentisk Tango. Det var utrolig artig. Særlig når en kjenner rytmen begynner å sette seg i kroppen, skriker etter å lære mer. Enda ett år til tidligere så vandret vi rundt i Buenos Aires sine gater. Faren til Marta sitt hjemland. Det danses tango i gatene. Folk stod i klynger rundt for å se. Det var nydelig å se på. På kvelden gikk vi et eksklusivt sted nær elvebredden ved Rio Plata, elven som deler Buenos Aires i to. Vi var vitne til et ekte argentisk tangoshow.

Etter denne historien så tenker dere nok ?Audun er en skikkelig danselærer, a wild beast?.  Hahaha. Dere tar ikke mer feil. Jeg fikk dessverre aldri lære å danse, men jeg elsker det. Røre på kroppen, føle rytmer, kjenne musikken strømme inn. Marta har en del danseerfaring fra yngre dager :o), så vi havner stadig på dansegulvet. Enten det blir ?låvedans?, disco på byen eller på hytteturer. Selv om jeg med hånden på hjertet kan si at jeg ikke er god, så er jeg med. Det er moro å forsøke.

En av mine beste kvelder var i Praha, Tsjekkia. Det er også noen få år siden. Vi hadde kastet oss på en billigtur til den tsjekkiske hovedstaden. Langhelg. Det var kun oss to. Jeg dro henne med, først på et middelaldershow, (Noen alle som drar til Praha må se), før vi entret en 5 etasjes høy bygning. Isbar i alle etasjer og forskjellig musikksjangre, danse, tekno, R & B, osv. Vi hadde det så fantastisk, fantastisk moro. Vi var gjennomvåte av svette. Herre Gud, som vi danset, og da vi ble skikkelig varme så dro vi inn i ?Isbaren?, en bar bygget av is, som å dra inn i en ny dimensjon av isøde. Sykt kult.

Alt var perfekt??. Helt til vi oppsøkte siste og øverste etasjen. ?Gayetasjen?. Tenk at en sang som ?YMCA?, skulle sette en stopper for en tilnærmet perfekt kveld. Det var min feil, litt blandet med Martas spanske temperament, hahaha. Det hele endte opp i litt uvennskap. Og så fulgte mine verste to timer noensinne da jeg trålet Prahas gater på jakt etter Marta. Vi ble gjenforenet til slutt. Vi greide også å miste det tidlige flyet nest dag. Jeg hadde greid å slå av alle tre vekkerklokkene i søvne, hahaha.

Men veit dere hva? Nå som jeg har skrevet om det, så sletter jeg de to nattetimene fra hukommelsen. Det var tidenes kveld ? ?og det fortjener to streker under svaret? Så mye dumt vi menneske blir uvenner for, som aldri skulle vært en greie, engang.  Men Marta er en helt fantastisk og unik reisepartner, dansepartner og livspartner. Den skal hun absolutt ha.

Så, det som jeg savner her inne på cellen er YouTube, slik at jeg kunne funnet et danskurs og øvd på noen moves ☺. Jeg ser på ?So you think you can dance? hver fredag på kanal 5. Helt sykt flinke folk som stiller opp. WOW!! Ser for meg knekt rygg og sykeseng om jeg skulle forsøke meg på en del av de samme tingene, hahaha. Det var nok om dansing i natten.

I går spilte vi volleyball i luftegården. Jeg spilte barfot, uten sko på asfalt. Aldri igjen. Fikk vannblemmer og sår. Heldigvis fant vi noe grønnsåpe innerst i et låst skap. Jeg desinfiserte søppelbøtta. Fylte den med varmt vann og grønnsåpe. Den siste den unge kvinnelige vakten  som låste døren sa var ??..nå er du ut som en gammel bestemor?, mens hun lo. Jeg var nok litt av et syn det jag satt med beina nedi den svarte såpe/søppeldunken.

Forsøker å få meg en time på øyet nå.   NATTA !!   

22.09.2017

Tankene vandrer - BLOGG 44

  • Skrevet 22.09.2017 klokka 15:00
  • Kategori: Blogg

Sola skinte som aldri før. T-sjortene ble kastet av. På grillen utenfor det lille treningsrommet, nederst i luftegården. lå det hamburgere, pølser og spareribs. Det var også en salatbolle og brus på nabobordet. På den motsatte siden, på den lille tre platformen, hadde et amerikansk blus band funnet veien bak murene. De fleste insatte satt eller stod inntil den fem meter grå, røde muren. Solen og skyggen delte luftegården i to. Jeg stod innti muren å skikklrg høyt tanken av blues som strømmet utover luftegården. varmen steikte og for en time så føltes det ikke som jeg var en insatt i et av norges fengsler mer. det var et herlig frisk pust som vi alle trengte den dagen. han ene vakten som vanligvis er veldig stille og nærmest litt beskjeden, tok helt fullstendigav på scenen. han fikk delta på et par av sangene til den amerikanske trioen, og levde seg fullstendig inn i det, hehe. Rått når noen viser personlighet og tørr, syntes jeg. Jeg kjente tilfeldigvis han som hadde arrangert dette. Bjørn. Jeg satt med han i Skien fengsel 8 år tidligere. Han var forsker før, nå hadde han tydligvis valgt en ny returning. Vi lo da jeg sa «du har faktisk gjort karriere av soningen din». Nå turnerte han sammen med band til norske fengsler. Kult. Da ekstra nummeret ble spilt, til stor applaus fra alle oss innsatte, så ble jeg litt tankefull. Jeg visste hva som nå ventet oss. Flere uker med full innlåsning, offisielt var dette starten på fellesferien der verkstedet og andre jobber i fengselet ble stanset. Nå skulle helgene bli omgjort til uker. På cella minst 22 timer i døgnet. Innsatte pleier å jobbe fra kl 08.15 hver dag. Her i Arendal produseres det ute benker av tre , stoler og tre barneleker. De fleste syntes ikke at det er så morsomt og givende, men de er glad for å komme seg ut av cellen bare. Vekk fra isolasjonen og ensomheten her inn for noen timer. Starten på den fineste tiden i året for folk flest der ute. Men her inne bak murene er det starten på den verste tiden.

Dette blir ellevte året som jeg opplever denne tiden. De siste sommerne i friheten har Marta og jeg ofte rundt denne tiden tilbragt i Spania. Marta er født i Spania, og sammen med sin mor som levde der i 18 år, så drar vi alle på ferie hit. Det føles utrolig deilig og fantastisk og få ta del i den nye familien min. Vi har det utrolig kjekt sammen. Vi har ofte reist rundt til idylliske plasser som Janne, mor til Marta, opplevde i ung alder og tiden hun tilbragte spesielt på Mallorca. Sist år ferierte vi også på fastlandet nær Alicante. Det finnes så mange paradisiske plasser i Spania. Et sted som jeg beundrer mye er i Altea, ca. 30 min. fra Alicante, retning Valencia. Gamle byen der er utrolig vakker. Der var vi med mine foreldre sammen med Marta i april. Min siste reise som fri mann.

Alltid når vi er sammen på reisene, så tenker jeg stille inni meg «la disse øyeblikkene vare evig». Jeg er på mitt lykkeligste når jeg får oppleve Spania, sommer og varme, familie og god stemning. Det å sitte sitte ute i solen og spise en frokost sammen og høre at landet langsomt våkner til liv. Hoppe uti et basseng når svetten renner lett fra kroppen. Le og spille spill, drikke kalde drinker eller øl. Oppleve gleden av å ha en tilhørighet og ikke minst ha et samhold med noen. Det er ikke alltid noe som jeg har hatt i livet. Jeg følte en lang periode at livet ikke fullførte sine forventninger som «Audun 8år» hadde. På den tiden var alt så uskyldig. Verden sett ut fra mine små åtte årige øyne var både fantasifulle og forventningsfulle. Jeg trodde at alle voksne var lykkelige og at alle familier hadde det bra. Og at min far innehadde de magiske sammensetningene, udødelig og allvitende. Men mye skulle forandre seg i de neste årene. Da jeg lærte meg å lese tilbragte jeg timesvis på byens bibliotek og leste om krig. Jeg lærte og så at verden ikke var så god og fin å leve i som jeg en gang hadde trodd. Jeg opplevde at lykkelige familier ble oppløst. Jeg skjønte også at mor og far ikke alltid hadde det like bra sammen. Den gamle slakterbutikken og den koselige godteri butikken «på hjørnet» hadde heller ikke vært så lykkelige som det jeg hadde trodd. DE forsvant. En etter en. Det eneste som ikke forsvant var barndomsminnene mine fra de stedene. Følelser og minner som aldri ville forsvinne. Jeg skjønte også at den snille, store onkelen min med verdens største hjerte likte flasken han alltid drakk på - litt for godt. Skolen og lærerne som alltid hadde vært min trygge sone og noe som jeg gledet meg til hver eneste dag, forandret seg også. Den trygge sonen som jeg trodde alle barn i hele verden hadde, skjønte jeg nå at var en falsk trygghet for meg. Jeg opplevde å få evigvarende arr på sjelen fra denne tiden. Tenk at noe i livet kan gå fra å være det beste til det verste i livene våre. Nei, 8-9 års alderen forandret mye. Mange tanker ble altså reflektert der jeg stod inntil muren disse siste minuttene av konserten. Jeg liker å tenke, jeg liker å reflektere. Det er ikke alltid at jeg er så god til å videre formidle tankene mine til det muntlige ,men føler jeg får det igjennom det skriftlige. Pennen er blitt en skjør venn og papiret som jeg skriver på en fortrolig person som aldri dømmer meg, og som godtar at jeg må tømme hjernen for alle tankene mine som ligger lagret der.

21.09.2017

Rutiner dreper - BLOGG 43

  • Skrevet 21.09.2017 klokka 09:00
  • Kategori: Blogg

(SKREVET 10 AUGUST) De siste dagene så har jeg snudd opp ned på alle rutiner. Jeg nekter å bli instituto nasjonalisert, og soningsskadd. Jeg skal kjempe min kamp for å forbli ?den Audun? som jeg var før jernslusen trakk meg inn i samfunnets bakgård. Jeg følte at de siste 3 årene var fantastiske. Jeg skylder Marta utrolig mye for dette. Hun fant ?den tapte? Audun. Personen som levde i et eneste stort virrvar av et liv før 1. Mars 2014. Hun var livredderen som tok munn til munn metoden på meg da jeg allerede hadde ?druknet?, og ikke så noen ende eller lys i tunnelen. Jeg gurglet og hostet vekk det kriminelle miljøet og andre ballaster i livet, og våknet  til meg selv. Igjennom mange fine stunder og gode samtaler, så greide jeg å bryte ut av mønsteret mitt, rutinen. Rutinen som hadde ligget der som et tungt slør i så mange år. Hun lærte meg å elske livet igjen. Hun viste meg at ved å se til venstre istedenfor alltid til høyre, så lå det nye muligheter der. Et annet liv. Disse reflekterende tankene drar jeg nå med meg når jeg forsøker å snu på mine vaner her inne. Gjøre ting annerledes her inne enn jeg har gjort  de andre 10 årene bak murene før. Hvor mislyktes jeg da?

Jeg har satt meg konkrete mål, og fremtidsvisjoner. Bortsett fra mål som har med arbeid, forelesninger i framtiden med barn og ungdom, bokplaner, så er et av målene og bytte rutiner her inne. Legge om hverdagsmønsteret mitt ved jevne mellomrom i soningen. Jeg vil komme meg ut som en bedre versjon av meg selv når mine tre år soning er omme. For eksempel tenkte å lese mye bøker i 2-3 måneder. Så kan jeg legge bøker litt vekk å starte med et spansk kurs. Elsker språk, og det å lære om nye kulturer og land. Treningen skal også varieres. Dette så jeg slipper å gå lei og få betennelser i kroppen.

Skal også legge opp perioder med mye personlige brev til venner og familie. Fikk et kjempefint brev og tegning fra henne som jeg er onkel til. Hun er 9 år. Hun fortalte hvor mye hun savnet meg. Og jeg savner henne også. Masse. Fikk fine tegninger også. En stor tegning av en fin ugle. Spesielt at en fugl greide for første gang å ta seg inn på rommet mitt i går. Igjennom små luftehull øverst i vinduet. Hull som ikke har plass til en fugl. Dog det var en liten spurv da, men allikevel, he he. Etter mye om og men så fikk jeg fanget den. Tilkalt vaktene, åpnet en metall dør, og vips så ga ordtaket ?fri som fuglen? en mening, ha ha.

Jeg har fortalt om jobben min her som ?ganggutt?. De siste dagene har jeg startet  med å vaske trapper og gulv og etasjer i motsatt rekkefølge og side. Å, hele kroppen skriker. Den liker ikke at rutiner blir endret på. Ikke i det hele tatt. Er det ikke rart? Forsøk dere selv. Det er ikke lett, ha ha.

Ps: Tok sammen treffen  med tegningen av fugl, og fuglen som tok seg inn på rommet mitt samme dag, som et positivt tegn. Good feeling.

20.09.2017

SEKS UKER - BLOGG 42

  • Skrevet 20.09.2017 klokka 21:00
  • Kategori: Blogg

 

(skrevet  14 juli) Seks uke har gått siden metalldøren slo hardt og brutalt igjen bak meg. Marta på den ene siden og jeg er på den andre siden. Seks uker har gått siden det, og jeg så gjennom jernsprinklene at Marta brøt sammen i tårer der utenfor på parkeringsplassen. I førtito dager har fengselsmuren skilt oss. I førtito brev har jeg beskrevet livet bak murene. For hver dag som går, betyr det en dag mindre til vi atter en gang kan møtes igjen ute i det fri. Fem besøk, fem personlige brev og syv telefoner har det blitt.  Åtte brev har jeg vært heldig å få. fem fra Marta, to fra små og ett fra svigermor. Femti nye mennesker har kommet og gått de siste seks ukene.

Trettifem av dem går ulike skjebner i møte. Noen er løslatt, andre er blitt sendt til andre fengsler, mens noen sitter fortsatt her på lukket avdeling. Noen har håp, andre har ikke, mens noen andre igjen forsøker å finne håp. For noen er det første gang i fengsel, for andre for tiende gang bak murene. Noen betrakter dette som sin ?andre hjem?. Noen er narkomane, andre smuglere, langere, tyver, mordere, voldsdømte, sedlighetsdømte, svindlere eller som noen hevder; at de er uskyldige.

Noe som går igjen for mange av dem er en felles bakgrunn med ADHD, dysleksi og lese og konsentrasjonsvansker. Jeg er en av dem. Felles for oss alle er at vi ser igjennom gittervinduet hver eneste morgen, formiddag og kveld. Vi kikker ut, og de fleste tenker nok, hva vil fremtiden bringe?? En usikker framtid, et usikkert liv. Det er det er det mange av oss har til felles. Vi er alle kjempere -  ?Vi bak murene?. Et kollektiv. En felles skjebne.

Mange tenker stygt om oss det ute og det er sikkert rett og på sin plass. Men få kjenner vår historie. Vi var alle ti en gang.  Livet bak murene er ikke bestandig like lett. Mange har vi noen som er kjær for oss der ute; kjæreste, foreldre, familie, venner og noen og ikke minst barn. Savn etter et normalt liv er det veldig mange har til felles her inne. Savn etter kjærlighet, en å dele livet med. Savn etter å få barn. Savn etter en meningsfull jobb. Savn etter å bli godtatt av folk der ute. Savn etter et hjem som en kan kalle ?mitt?.

En påminnelse om å aldri gi opp holder oss oppe. Nysgjerrighet på livet, håpet i oss alle. Jeg er heldig. Jeg har deg, Marta, en far og mor, en søster med tre små, og en svigerfamilie som passer på og som bryr seg. I det uheldige, så er jeg heldig. Takk til alle som står meg nær.  Dette var mine første seks uker her.

Sees!

Audun

20.09.2017

Bilder fra livet før fengslet - BLOGG 41

  • Skrevet 20.09.2017 klokka 11:00
  • Kategori: Blogg

I dag har jeg lyst til å dele litt bilder med dere. Bilder fra tiden min før jeg dro inn for soning. Jeg har hatt den beste tiden de siste 3 årene og mimrer tilbake stadig vekk...

<3

19.09.2017

skrivekunsten - BLOGG 40

  • Skrevet 19.09.2017 klokka 14:00
  • Kategori: Blogg

 

Hver gang jeg skriver et innlegg så må en ?indre vilje? godkjenne det. Jeg presser aldri noe frem; det må føles naturlig og komme av seg selv. Tror det må være en av de beste følelsene; når pennen nærmest begynner å skrive selv av seg selv og tanker blir til ord som frakter meg elegant bort fra cellen jeg sitter på og dette fengselet. Det er som om begrepet ?tidsmaskin? får en mening. Det er nesten som om jeg flytter meg i tid og sted. Timene flyr, minuttene opphører og tankene forflytter meg dit alt begynte - der hver historie har sitt utspring.

Jeg er fortsatt en nybegynner i skrivekunsten og i det å blogge. Det handler jo om å skrive om en selv egentlige og det var slik de første bloggerne begynte. . Håpet mitt er st det jeg skriver skal gi en slags mening og bety noe for dere som leser og følger med på denne reisen.

Jeg har slitt hele livet med å få menneskene rundt meg til å forstå meg. Forstå at det ikke ligger noe ondt i alle mine dårlige handlinger og det er en årsak til at jeg er kommet hit. At det ligger noe bak, men det er bare dem som har tid til å lytte og høre min historie som vil skjønne noe mer enn det man ser utad. Er det ikke slik for mange av oss; at vi ønsker å bli forstått for våre handlinger?

Jeg er f eks en langt bedre lytter enn jeg er ?en taler?. Jeg er nok veldig nysgjerrig av meg, samtidig som jeg liker å lære å kjenne andre mennesker og høre på deres historier. Jeg verdsetter åpenhet og ærlighet og en god samtale betyr mye og jeg føler stor respekt for dem som deler av seg selv. Det er faktisk noe av det beste med fengselet; alle historiene som jeg får høre, alle skjebner som jeg er vitne til. Jeg får oppleve en side av samfunnet som få mennesker i det hele tatt aner eksisterer. Jeg lærer av å være her inne hver eneste dag, men sørgelig nok går det jo på bekostning av alt det andre jeg går glipp av på utsiden, så det er et toegget sverd.

Jeg vet at risikoen for at alt er mistet den dagen dommen er gjort opp er stor. Den følelsen gjør meg av og til svak og jeg kjenner på frykten for det som kommer.

Merker at når jeg skriver, så sporer jeg av. Hadde egentlig tenkt at dette innlegget skulle handle om ?Arbeid i fengselet? ? det var min opprinnelige overskrift ? hadde til og med noen stikkord på et papir ? det får bli mitt neste innlegg. Eller én av dem....

Det å skrive gjør at det letter litt på trykket i hodet. Får tømt en del tanker som farer rundt der inne til enhver tid. Det gjør det mulig for meg å tenke bedre gjennom situasjoner i livet som før kun har sust forbi og gir meg den sjeldne muligheten å få reflektert over hva jeg opplevde der og da. Det blir litt som om jordens historie raser gjennom tid, sted og rom. Millioner av år har passert, men der er de store hendelsen som merker av datoene på tidslinjen vår og fester epokene vi kan se tilbake på. ?Den industrielle revolusjonen?, ?Andre verdenskrig?, ?Den store kulturrevolusjonen? er alle hendelser som markerer punkter i verdenshistorien. På sammen måte forsøker jeg å sette alle hendelsene i mitt liv på en linje og markere deres plass i min livshistorie ved å skrive denne bloggen. Jeg tidfester epoker og hendelser i livet mitt og går tilbake og reflekterer over dem på en grundigere måte og skriver dem ned. Det har jeg tid til og det hjelper meg til å forstå meg selv bedre. Ordner tankene og får litt struktur i hodet ? tro meg ? det er ofte kaos der inne ennå ? som da jeg var tenåring!

Mange gode opplevelser dukker opp, noen mindre gode også, men det er aberet når man åpner slusene og går tilbake i tid. Man åpner dører som var lukket, nesten som i et barns adventskalender. Man vet aldri hva som skjuler seg bak neste luke. Enten det er en god eller dårlig opplevelse; jeg får alltid utført en helt unik selvransakelse. Tror vi alle kan ha godt av det i blant for å bli ordentlig kjent med oss selv. Oppdage gode og dårlige sider ved oss selv.

Ha, ha. Må le av meg selv. Ikke mye som blir stoppet av egen sensur. Jeg skriver og skriver. Alt som faller meg inn kommer på papiret. Kun et innlegg har jeg stoppet. Det var om sex! Ble litt usikker og skal skrive det om. Må omformulere setningene, tror jeg, slik at folk ikke får maten i vrangstrupen der ute og kreperer på grunn av meg :o)

Mens jeg har ligget her på den litt harde tresengen min her på celle 13 har nok tre nye timer vandret. Jeg føler meg beæret og heldig som har klart å flytte tre timer med penn og papir.

TAKE GOOD CARE, DER UTE - Sees!

Audun

19.09.2017

YOUTUBEFILM - BLOGG 39

  • Skrevet 19.09.2017 klokka 10:00
  • Kategori: Blogg

 

Marta og jeg har mye moro sammen; vi har blant annet laget noen YouTube-videoer sammen. Nesten 9000 visninger! Både fra ferier og andre mer "hjemmelagde?som denne over! GOD FORNØYELSE!

Det er mye jeg godt kunne tenke meg å lære meg mens jeg sitter her i fengselet. Gå mer skole og ta noen kurs i f eks redigering av film og multimedia. Lære å ta bedre bilder. Bli fotograf. Altså gjøre årene her om til noe meningsfylt. Komme ut bedre rustet enn det jeg var før jeg kom inn. En ting er sikkert, det er kun en selv som kan ta grep om eget liv. Ingen andre kan gjøre det for deg; det er jo oss selv som bestemmer hvilket liv vi vil leve, men selvsagt er hjelp og veiledning i livet en ting man sårt trenger.

Jeg skal klare dette. Denne gangen skal jeg ikke feile igjen!

Sees!

Audun

18.09.2017

mange tusen som har lest bloggen - BLOGG 38

  • Skrevet 18.09.2017 klokka 16:00
  • Kategori: Blogg

Det er helt utrolig, men på tlf. med Marta tidligere i uken, så fortalte Marta med stolt stemme at jeg hadde allerede hatt flere tusen innpå bloggen. Det er absolutt over all forventning. Kommentarene deres skal bli besvart på et eget innlegg.

Har dere forresten spilt spillet ?Ryktet går?? I korte trekk fortalt så blir en sannhet skrevet ned. Neste deltager skal tegne det første deltatageren har skrevet. Slik fortsetter ?rykte? å vokse på seg igjennom 4-6 deltagere. Utrolig morsomt å se hva det opprinnelige ?rykte? blir til slutt av leken. Grunnen til at jeg nevner dette spillet, er at prinsippet for hvordan denne bloggen blir drevet er nesten på samme måte ? he, he. Jeg skal forklare. Jeg skriver, og Marta fører det videre inn på PC. Tro meg når jeg sier at skriften min ikke alltid er like sjarmerende, ha, ha. Absolutt ikke. Beundringsverdig at Marta greier å tyde det meste. Stakkars Marta. Så noen setninger og ord kan bli noe annerledes. Av og til så kan faktisk ord få andre meninger og betydninger, men Marta kjenner meg godt nå etter over tre år sammen. Så hun er KJEMPEFLINK.

Jeg bryr meg egentlig ikke om antall som er innom bloggen, men merker allikevel at det kribler i magen når jeg hører det. Jeg har ikke sjansen til å skrive like varierende og ta like mange bilder som vanlige bloggere. Eller  ha den samme type underholdenhet, men det er heller ikke målet mitt. Jeg elsker å skrive, dele tanker med andre. Min store drøm er å skrive en bok. Min bok. Mitt liv. Min livslærdom til andre som trenger det. Mitt bidrag tilbake til samfunnet. Min erkjennelse og arv. En bok ville gitt livet en forståelig mening. Livet er ikke alltid like lett å forstå. Sist og ikke minst, så ville det ha vært bra å ha en egen påminnelse om sine egne feil i livet.

17.09.2017

?Fengselsshopping?- BLOGG 37

  • Skrevet 17.09.2017 klokka 11:00
  • Kategori: Blogg

Det er en dag i uka som føles for de fleste innsatte som julaften, påskeaften og bursdag på en og samme dag. Det er torsdagen. Det er handling. Ukens provianter kommer kjørenes inn den solide porten her.

Den varen som det absolutt uten unntak spekuleres mest rundt er RØYKEN. De innsatte oppfører seg som fulle sjømenn når det kommer til dette. Selvfølgelig så er 90 % av røykerne tomme hver onsdag. Da starter de å løpe som ?Tom og Jerry? fra celle til celle. Med et desperat håp om at noen fortsatt har noe rusk av tobakk igjen. Her går alt i rød rulletobakk. Tror kjøpmennene gjør seg til millionærer ved å selge disse ?bestefarspakkene? inn til fengslene. Det koster ca 260 kroner med papir. Så når vi tjener ca 300 kr i uka i fengselet, så er det ikke vanskelig å finne ut  hva  den mest populære handelsvaren er.  Jeg derimot er sunn som en fisk!! Handlelisten min er muligens en smule kjedelig forutsigbar hver uke.

AUDUN´S liste

5 avocado

2 røykelaks

2 pk. Roastbeef

3 pk makrell i tomat      -  ÆSJ

2 kg appelsiner

1 kurv nektarin

Selvsagt blir det innimellom noen ?overlevelses artikler? også. Tannkrem, dusjsåpe, deodorant o.s.v. Alle fengsler har individuelle handlemetoder for de innsatte . Vil dere høre?

Jeg har vært i 28 fengsler til sammen. Tyskland, Sverige og Norge. Jeg skal ta et lite utdrag fra noen av dem,  så dere får en liten forståelse.

I Arendal fengsel får vi en handlelapp. Dagen etter er det utdeling i kjelleren. En og en  får handleposene sine levert ut der. Enkelt og greit.

I min forrige soning tilbrakte jeg siste del på Krogsrud åpne avdeling. Søsterfelgselet til Ullersmo noen kilometer unna. Her var det en minibutikk i kjelleren. Vi gikk inn og shoppet selv. Det var et eldre ?Rednex?-ektepar som var kjøpmennene her. Husker at vi måtte alltid sjekke at de ikke slo inn for mye varer.

Skien fengsel hadde ikke like mye tillit til fangene sine. Vi handlet på en kiosk der. Vi sto å pekte ut på god avstand hva vi ønsket. Utvalget var også ganske snevert.

Overgangsboligen i Drammen, hvor jeg var i fire måneder , var eneste stedet av de 28 fengslene jeg har gjestet, at man handlet på vanlige REMA eller KIWI butikker selv.

I 2006-2007 da gigant fengslet Kumla var mitt ufrivillige hjem, måtte vi under jorden for å handle bokstavelig talt. Mange kilometer med underjordiske tuneller går dypt under fengselet. Det er enorme meitemarkhull som går ned i et eneste stort virvar av et labyrint system. Det var faktisk ganske så fascinerende hvor gigantisk denne gigantiske verden under jorden var. Få vanlige mennesker vet dette eller har opplevd det.

I hvert fall så gikk jeg nedover betonghullene  på vei til den underjordiske kiosken. Mange slåsskamper hadde funnet sted her nede. Når gjengmedlemmer av forskjellige gjenger møtte hverandre fra og til butikken. Ryktene gikk ut på at en ble knivstukket her nede. Det var en vel 10-15 minutters vandring  før hullet i veggen der kiosken var, dukket opp. Flere betongsluser med kameraer i alle tak og vegger måtte jeg gjennom. Det er sånn jeg forestiller meg at pengene i USA´s reserve bank FORT KNOX er innesperret i. WOW.

I Tyskland 2001-2003.

Hver 5. uke var det handling. Det var reineste plyndrings tokten. Provianter for 35 dager pr fange ble losset inn. Vi fikk varene våre i svære banankasser. Det manglet alltid en hel haug med nyinnkjøpte varer fra kassene. Piratene i Somalia hadde bleknet i forhold. Sett varer for nesten 1 million kroner inn i et fengsel, og la fangene dele de ut. KAOS! Ble slåsskamper hver eneste gang.

Nå fikk dere en miniinnføring i hvordan fengselsshoppingen foregår. Blandet drops det der.  Det mest vanlige er handlelapp. Men det er fascinerende å legge merke til hvor forskjellig  fengslene jeg har sonet ved har vært med handlingen.

Handling på REMA 1000 blir barnemat i forhold etter dette. Ha ha.

Vi skrives!

16.09.2017

?De forsvunnende hete-sommerene? - BLOGG 36

  • Skrevet 16.09.2017 klokka 09:00
  • Kategori: Blogg

 

Hva skjedde med de magiske, varme sommerne på 80-tallet? Husker spesielt den  hete sommeren. Vi tørstet etter regn. Solen stekte oss brunere enn jeg noen gang kan huske at jeg har vært siden. Jeg hadde få venner, men en god venn. Vi spilte fotball på Kjempesteinsmyra i Risør. På fotballbanen Erik ?Myggen? hadde startet sin fortballkarriere et tiår tidligere, og ble Norges beste spiller på landslaget under ?Drillo?. Den eneste historien som ikke er blitt nedskrevet her, er sprintløpet ?Myggen? og undertegnede gjorde gjennom Risørs gater en fuktig lørdagsnatt. Det var sommer på slutten av 90-tallet. Vi skulle på nachspiel. Det var første gang jeg snakket og møtte mitt tidligere fotballidol. Han ville løpe om kapp med meg. Jeg forlangte at vi skulle gjøre det barbeint uten sko. Han spilte den gangen for en tysk storklubb i bondesligaen. Vi løp  fra ?klokka? i Kragsgata, midt i Risørs hovedgate, og til begynnelsen av broen ved kirkegården de 400 meter imellom der. Jeg knuste han. Ja, jeg var en dårlig vinner. Det var et stort stolt øyeblikk for meg. På nachspielet etterpå fortalte ?Myggen? at han alltid hadde vært den dårligste i løping på landslaget. Men det spilte ingen rolle, jeg hadde spurtet fra Norges beste fotballspiller. Måtte bare flette dette inn, ha ha. Booste selvtilliten .

Uansett, jeg og min ene gode venn spilte fotball helt til solstikken tok oss. Kjørte alt vi kunne med syklene våre imot sjøen, og hoppet uti. Av og til med klærne på. Husker enda den deilige følelsen når den solstekte huden gled gjennom vannet. Det er sommeren som jeg husker. Mye sol og varme.

Jeg tar meg selv i å se opp, og ut av det dobbelt sikre vinduet. Lynet lyser opp himmelen. Jeg teller 2001, 2002 , 2003 før smellet kommer. Lærte tidlig at det da betydde at uværet var tre kilometer unna. Altså 1 km pr. sekund mellom lyn og tordnet.  Det er midt på dagen. Regnet høljer ned. Spruter utover luftegården. Har den mørke skyen og det dårlige været kun ligget over fengselet, eller har det også vært like ille vær mesteparten av sommeren der ute? De første 30 dagene etter at jeg ble innsatt i juni så spilte vi mye volleyball uten t-skjorter, og det var en del øyeblikk der sola skinte igjennom.  Vi ble solbrune. Men resten har vært miserable. Har nesten ikke savnet å spise softis engang. He he.

Marta sa for noen dager siden ?Audun slapp av. Du går ikke glipp av noe her ute. Sommeren suger med været.? Jeg hater å gå glipp av noe, så jeg kjente en slags merkelig beroligelse da.  Woop woop.

CIAO!  

          

15.09.2017

?Første dagen ? dualisme? - BLOGG 35

  • Skrevet 15.09.2017 klokka 19:00
  • Kategori: Blogg

 

Tenk dere følelsen av at du er på IKEA. Du er aleine. Du er sulten og går i kantina der og fyller på med mat. Ett problem, alle bordene er opptatt. Selvfølgelig så sitter det noen ved bordene der det finnes en ledig stol. Men ingen har lyst til å sette seg ned i kantinen på IKEA ved siden av noen random folk som spiser der fra før av. Påtrengende, og man vil få haukeblikk, ikke minst stillheten som senker seg når du setter deg ned ved et bord blant totalt ukjente. De spør seg garantert ?Hvem er han?, Hva vil han?, Hvorfor satt han seg her?? og ikke minst ?Vi må stoppe å prate privat  o.s.v.

Slik er det første dagen i fengselet. Matsalen - Alltid en litt ubehagelig opplevelse. Bare ukjente fjes. 48 øyne som analyserer en. Dere som har sett filmen Forrest Gump vet hva jeg mener. Første gang Forrest møter Jenny på bussen. Kunne ikke forklart det bedre, ha ha. Alle gjør alt for at en ikke skal invadere deres sfærer. Selvsagt så er det et kjent fjes i spisesalen så forenkler det prosessen betraktelig. Ubehageligheten blir en helt annen. 

Jeg merker selv at mine egne analytiske øyne våkner når en person ved firemannsbordet vårt dro. Vedkommende blir ganske snart erstattet med en ny fange. Et nytt innsattnummer. En dag, to dager eller tre etterpå ser vi 100 %, et nytt fjes. Alle innsattes største frykt er en barnemisbruker/mishandler ved bordet. En som har gjort slemme ting imot barn. Det er ingen her innenfor murene som ønsker å dele sitt firemannsbord med dem. Jeg har skrevet litt om min barndom, og hvordan den kom skeivt ut. Hvor mye de to voksne lærerne ødela for meg og andre barn på spesial gruppen. Jeg ønsker bare å sone straffen min, holde hendene foran ørene så jeg ikke hører hva noen av de andre sitter for her. Jeg vil ikke vite. Bare ut raskest mulig til Marta der mesteparten av tankene mine flyr til hver eneste dag.

Fengselslivet er hardt, og jeg ønsker ikke å gjøre det enda hardere for meg selv. Jeg vet hva straffen er, hvis jeg kun har en dårlig dag her?.  Men når det kommer en godt voksen person i 50 årene inn i matsalen, karakteristisk blå dongeri bukse, rutete skjorte, ikke så herjet i ansiktet og et barnlig smil i øyene. Da er det ikke lett å forsøke og lukke øyene sine. Men jeg lover dere, jeg forsøker. Blunder øynene mine, ser for meg familien og Marta. Tenker glade tanker. Nekter de rettferdige, litt mørke og dømmende tankene mine spillerom. Min soning er viktigst. Over 10 år er ?borte?. Ikke borte, men 10 år har vært preget av innelukkelse, ensomhet til tider, avstand fra familie og venner. Nok er nok. Men prinsippene mine inni meg skriker. De gråter på mine vegne. Forrige soningen taklet jeg dette annerledes. Skal fortelle om en episode snart i et innlegg, der det gikk helt galt. Jeg merker at jeg stadig vekk glir inn i en dvalisme. Altså diskuterer to motpoler, spørsmål som står imot hverandre.

Hvem er jeg til å dømme andre?

Jeg har fått tre årsdom for ?narkotika smugling? står det i papirene mine. Jeg har aldri sett på cannabis som narkotika. Men er fullt klar over at jeg ?sponser? miljøet med kroner ved å smugle disse plantene inn til landet. Og selv om Uruguay, landet ved siden av Argentina i Sør Amerika ble det første landet for en å måned siden til og fullstendig legalisere den grønne planten, kalt cannabis, til hele befolkningen sin, så er den i Norge ulovelig. Jeg merker hvordan jeg sitter og argumenterer overfor meg selv. Røyk/sigaretter tar livet av ca. 400- 500 tusen amerikanere hvert år. USA har 5 % av verden befolkning. Tenk millionene som dør hvert år  i hele verden. 5 millioner jøder ble drept under 2. Verdens krig. Hva kommer historikerene til å kalle epoken med røykedød i fremtiden? Svartedauden, del 2? Jeg grøsser av tanken på antall alkoholdødsfall. Jeg vil ikke engang slå det opp. Men det er mange ofre der også. Hvorfor tolerere samfunnet at man smugler sprit? Hvorfor en planten cannabis egentlig ulovlig? Den blir brukt innen medisin, kreftmedisin, hampklær, ?lykkemiddel?. Jeg sjekket på antall dødsfall i verden pr. År. Det var nesten ingen.

I USA har snart halvparten av statene der  legalisert planten til medinsinsk bruk til folk med kreft og depresjoner. Den grønne planten får folk til å le og smile. For kreftpasienter så fører den til økt matlyst. Det hadde vært lett og bare skrevet i innlegget mitt nå at: ?Jeg beklager, jeg gjorde en feil som kunne ha potensielt skadet mange mennesker?. Men det hadde jeg ikke gjort. Jeg hadde ikke skadet noen.- Det var ikke syntetisk fremstilte saker som heroin, kokain, piller eller LSD. Det var en grønn plante som lever et sted i det ville nede i det nord afrikanske landet Marroko. Selvfølgelig finnes produksjon i Mexico, Thailand, Nepal, Pakistan osv. Men moderlandet er Marokko, og ?Berberland?. Fjellfolket. Planten som blir brukt til mange medisiner.

Så hvordan skal en duellere med en voksen person som har misbrukt små barn, og babyer med en smugler som meg selv? Hasjsmugleren Audun ble jeg kalt. Er jeg noe bedre? Er jeg monsteret i de fæle drømmene vi alle hadde som barn? Tenker jeg urasjonelt? Mangler jeg fullstendig selvinnsikt og ydmykhet ovenfor forbrytelsen som jeg har begått? Er det en feilmekanisme i hjernen min og hate folk som har misbrukt små barn og babyer, og det å ikke hate meg selv for hva jeg selv har gjort?

Jeg snur litt på spørsmålet til meg selv. Selv om jeg ikke ser på hasj/cannabis som en gift som suger sjelen ut av mennesker, så hadde jeg aldri presset, tvunget eller verre, noen unger, ungdom eller voksne til å prøve dette. Snarere tvert imot. Et misbruk er og forblir et misbruk så lenge man mister kontroll. Det kan være narkomisbruk, alkohol- og sigarett misbruk, mat- ?fastfood? misbruk, spillemisbruk, pengemisbruk osv.  Eller et annet usunt misbruk.    

Barnemisbruk er tvang. Det blir gjort ved makt og med mye ondskap bak. Det er en egoisme der voksen personen vet at livet til barnet aldri vil bli det samme igjen. Der den voksne vet at psykiatri, selvmord, mobbing, og ikke minst oppleve sosial utestengelse fordi man blir en ?lukket? person. Dette er noen av konsekvensene. Der hele familien blir ødelagt og splittet for alltid. Der livet aldri mer kan bli det samme igjen for barnet.

Der barnet uforskyldt får trusler, maktbruk og frykt tredd over hodet. Hver eneste dag. Der tilliten til enhver voksen person ryker og slutter å eksistere. Bånd til andre omsorgsfulle voksenpersoner i livet blir kuttet. Mor/barnrelasjon slutter å eksistere. Hatet, nedverdigelsen, ydmykelsen og stoltheten blir for alltid forandret i  barnets sinn.

Det jeg er veldig lei meg for er tapet av år hele familien har hatt med meg. Fraskillelsen. År som jeg tapt bort fra onkelbarna mine. At min handling har ført til at andre kriminelle har fått blomstret, og muligens holdt på med sterke narkotika. Jeg er også lei meg for de menneskene der hasj har vært inngangsportalen til hardere stoffer. Jeg kjenner min indre stemme svikter litt nå.

?Hva med alkohol og sigaretter som tar livet av millioner på millioner hvert år, er ikke dette første steget?? Jeg svarer min indre stemme,  ?alt henger sammen, men da må man heller stille spørsmålet på en annen måte?.

Hva om hasj ikke eksisterte? Ville da ungdommer stoppet etter alkohol og røykmisbruk? Uansett om ?min indre stemme? noen gang blir meg svar skyldig eller jeg blir ?den? skyldig, så skulle jeg ønske at jeg hadde bidratt til noe samfunnsnyttig. Noe som gledet andre, hjalp andre og gjorde meg til et nyttig redskap for både samfunnet og resten av verden.

Jeg drømte av og til som ungdom om å bli en type forsker.  En som fant opp en medisin mot dødelige sykdommer. En som gjorde at barnesykdommer og barnedød ble et fremmedord. Det høres sikkert helt sykt ut, tenk  hvor jeg sitter i dag og hvor ti år av mitt liv har vært tilbakelagt, men det jeg egentlig ønsket aller høyest var kun å hjelpe andre. Livet føles rart.

Derfor blir jeg fryktelig, fryktelig stolt da Marta fortalte meg at hun skulle jobbe på barnehjem og barneskole, ulønnet i Mexico.  Hjertet mitt smeltet og forelskelsen og kjærligheten vokste enda mer.  Det sier så mye om karakter, medmenneskelighet og empati. Jeg elsker virkelig denne jenta her. 

Jeg håper vi en dag kan forene våre felles drømmer å lage et prosjekt med det.

Dette var et svært personlig innlegg for meg. Jeg vet aldri hva svaret selv blir når jeg begynner å skrive. Takk for at dere tar del i min selvransakelse. Håper at jeg en dag får høre deres historie og tanker.

15.09.2017

?Det er så jævlig mye urettferdighet i verden? - BLOGG 34

  • Skrevet 15.09.2017 klokka 09:00
  • Kategori: Blogg

Det er tragisk stemning over Arendal i dag. 25 grader varmt. Vinden får så vidt lauvet på trærne til å bevege seg forsiktig frem og tilbake.  Lett bris kalles vel det. Eller noe. Aldri forstått de merkelige navnene på  værkartet helt. Flau vind, nordvestvind, kuling, stiv kuling. Hvorfor kan de ikke bare si; mye vind, lite vind eller passe vind, så skjønner vi alle det, he he.

Det er litt som jurist språket. Språket som alle advokater, dommere og mennesker som jobber med straffeloven eller generelt lover kan. Det sies at det er som å lære seg fransk. Altså å forstå det avanserte språket som jurister bruker med mye latin i. Hvorfor ikke gjøre dette enklere? Så kan vi vanlige ?dødelige? mennesker lese oss opp selv, istedenfor å leie inn en advokat til 1000 kr timen.

Det er veldig mye som jeg ikke forstår. Men noe jeg absolutt forstår er at ?systemet? fanger en, ha ha.  Dette gjelder ikke bare for oss fanger i norske fengsler. Den dagen du velger å ta opp ditt første studielån som snart blir forvandlet til flere hundretusen eller velger å låne penger av banken, altså staten, til billån eller huslån, så er du en slave til systemet. Fra den dagen pengene er utbetalt så er du ikke lenger enehersker over ditt eget liv. Du er avhengig av å ha en jobb for å betjene din gjeld. Desto lengre systemet binder deg som sin slave, jo bedre betingelser får man. 20 år? 30 år? Nedbetalingstiden pleier å være lang. Du kan ikke bare ved hjelp av din frie tankegang reise verden rundt i noen år. Huset må betales ned.

Pensjonspoengene er med på å holde stresset i deg oppe. Du blir stadig påminnet om hvor mye penger som du går glipp av pr måned den dagen du endelig skal pensjonere deg og flytte til varmere strøk eller gi en størst mulig arv til dine etterkommere eller lignende. Ta deg fri fra ?systemet? noen år å se hvor mye du ?taper?. Slik blir du kneblet og nærmest truet til å fortsette og ?slave?. Systemet viser ingen nåde. Systemet liker også at en låner seg mest mulig, at du lærer å tenke materalistisk. Kjøpe masse. Da har ?det? kontroll på deg. Den dagen som man i tillegg får barn, er du en enda sikrere brikke i det enorme puslespillet til ?systemet?.

Det er rart at ikke flere klør seg i hodet når nok en reklame på tv tilbyr falske forhåpninger og åpenbart svindel. Alt fra kremer som fjerner cellulitter til hårmidler som gjør at du får tilbake håret og panneluggen som du mistet for to somre siden, BULLSHIT! Og det er gjerne dokumentert og vitenskapelig bevist. Nei, nei, nei.

Under de olympiske lekene i Berlin i 1936, innførte en mann med en liten kort perfeksjonert bart, den første kommersielle tv-sendingen. Han hadde et mål for øyet, propaganda imot folket. Han skulle seinere ta livet av millioner av jøder og sivile. I tillegg til alle soldatene som falt i krigen.

En propaganda er å få ut sitt politiske synspunkt til folket, og et annet  er å få folk til å  kjøpe. Invitere til en skikkelig kjøpsfest. Se hva naboen har fått, en ny Mercedes, det må du også få deg. Skaper misunnelse. Jobb hardere, tjen mer. Få hjernen til å konsentrere og fokusere på slikt, så ?systemet? kan krige i fred og ro.

?Systemet? sender masse soldater til Afganistan og Irak fordi en gjeng bestående av nesten 20 Saudi Arabere bestemte seg for å krasje noen fly inn i noen høye bygninger. Forresten siden Saudi Arabia er bestevenn med landet som opplevde denne tragedien, så må ?systemet? finne noen land med store naturressurser å skylde på. ?Systemet? som eier media, publiserer noen artikler om noen huleboere i Borabora fjellene i Afganistan og om noen ?atombombe produserende lastebiler i Irak. De har skylda for de 3000 menneskene som døde i tårnene i 2001. Hæ? Er det bare meg det skurrer for her?

Milliarder av fat olje pumpet  ut av Irak seinere, oljeledninger lagt til myteomsuste Kuwait. ?Systemet? som har forsøkt å okkupere Afganistan flere ganger, først Sovjet i -79, deretter innovasjonen i 2003, Vestlige land. Hvorfor Afganistan? Bortsett fra å legge noen oljeledninger igjennom landet ? hva mer? Det er steinete og ørkenland.  Ah! 90 % av verdens opium produksjon skjer her. Grovt antatt 500 tonn opium blir produsert her hvert år. Det er grovt regnet, 500 000 kg x 1000 g pr kg = 500 000 000 g. Dette må konsentreres fordi at det blir for sterkt i rein form. Så, over 2 milliarder doser kun i opium, morfin, heroin osv.

I enhver krig så trengs det sykt mye morfin, noe man får via opium plantene. Til ethvert sykehus og legesenter så er morfin en nødvendighet..

Både olje og morfin er stor makt.  Har man ikke nok av dette, så kan man ikke vinne eller ei begynne en krig. Olje gir dollar til å produsere våpen, og morfin lindrer syke, lidelser og smerteskrik fra soldater i  krig .

Morfin som etter en raffinering blir omgjort til heroin, er også med på å holde de ?frie? tankene nede. Mange av dem som ikke valgte å sette seg som gjeldsslaver til ?systemet? , eller som ga faen i å forholde seg til reglene til ?systemet?, og ikke overholdt sine betalingsforpliktelser og ble anarkist.

Akkurat som samene ble holdt nede og flyttet på ved at ?systemet? serverte de tvangspålagte vinmonopol og det samme med indianerne. Alkoholen gjorde at det ble splitt og hersk. Uenigheter, og ?det gamle folket? glemte å stå samlet imot ?systemet? som sakte men sikket utryddet dem. Stakkars ?Sitting Bull? crazy eyes & co.

Spør du 100 mennesker i Arendal sentrum om det er greit at millioner av mennesker blir drept, bombet i hjel i Irak og Syria, så tror jeg svarene blir ganske enstemmige. Selvfølgelig så er det ikke greit. Ingen kriger er greit. Det er faen meg ikke greit at titusener av barn blir massakrert og torturert

. Hvorfor blir det ikke folkeavstemming i for eksempel USA, Norge eller Tyskland om vi vil være med i krig? USA elsker jo å bruke milliarder av dollar på president valgene, så hvorfor ikke bruke pengene på noe som virkelig betyr noe? F.eks. et suverent folkevalg der folket bestemmer. Krig eller ikke? Jeg vedder livet mitt på at det under rettferdige omstendigheter, hadde blitt IKKE krig.

Hvem er egentlig ?systemet?? Og hva er målet? Består systemet av 1 % av de rikeste i verden som har tilgang til 70 % av jordas ressurser.

Krigene man ser oppover imellom USA og ?Sovjet?. Hvem kan si at dette ikke er iscenesatt? Et påskudd til at vi vanlige mennesker skal godta en krig og dennes betingelser uten å stille spørsmål.

Hvorfor er det alltid et onde som vi skal være imot? Er det for å samle oss i mot en felles fiende? Så vi glemmer at  i resten av verden så forgår det urett?

Hvorfor har ?systemet? valgt at millioner av mennesker skal sulte i hjel, fir at andre skal ha to biler, og leve i luksus? Kaste halvparten av maten. Hvorfor godtar vi det? Du som er opplyst, har 3 eller 5 års høyere utdannelse. Du som sender 100 kroner hver måned til ?Redd barna? i Afrika, du som jobber med barn og ungdom? Du som er lærer, pappa, du er verdens mest rettferdige mann. Hvorfor godtar vi at barn, kvinner og menn sulter i hjel og må flykte fra sine kjære hjem?

Det er så mye som jeg lurer på. Og det er så mye som jeg syntes er urettferdig i verden. Det er så mye som jeg ikke forstår. Det gjør meg gal.

Vet dere hva jeg ville bli da jeg var liten? Det høres nok surralistisk ut slik mitt liv nå er- Jeg ville ikke bli noe  selv om jeg jattet med, jeg ønsket å redde verden. Snakk om å få en karriere bom. Ler litt av meg selv her jeg sitter. He he. Tenkte også på politi en periode, det er i hvertfall rart å tenke på. Ironisk..

Folk som jeg har sett opp til i dette århundre er Dalei Lama, Nelson Mandela og Che Vara. Dette er personer som sto opp for urettferdighet og hadde en stor personlighet som smittet andre til å følge dem, og som turde å stå opp imot  undertrykkelse og et ?system? som har erklært dem for uønsket. De gav aldri opp. Real Herors ? selv om de også bare var mennesker, og hadde sine feil.

 

14.09.2017

?Uskyldig i fengsel? - BLOGG 33

  • Skrevet 14.09.2017 klokka 17:00
  • Kategori: Blogg

 

(SKREVET  30/07) Vi har i dag vært to uker innesperret på cellene. Det er en uke igjen av den alltid så fryktede og beryktede sommerferien i fengslet. Folk har begynt å steile. Noen ser ut som de til og med har begynt å klatre på veggene, bokstavelig talt. Realease the prisoners sier bare jeg. Folk pines. Spesielt helgene er lange her. Minst 22 timer på cellene. Evig TV-helvete for de fleste. De ser på TV til de spyr og øynene blir firkantet. Samtalene blir mye mer depressive. Tenk at det er så forskjell på å ha en jobb å gå til her inne, og ikke sykt! Lukket isolasjon er ikke skapt for menneske.

De fleste av disse menneskene er ikke vanlige. Dette er Surviving-mennesker. Mennesker som flest kunne bodd eller har bodd fra sofa til sofa. Kastet ut av X antall leiligheter. Ligget X antall døgn på firkantede betong vegger, også kalt glattceller. Noen har levd på gaten. Andre har overlevd tøffe miljøer som ?den vanlige mann i gata? bare kunne drømt om i sin villeste og vondeste fantasi. Mange harde skjebner.

Hvordan i h??  hadde en normal samfunnsborger holdt ut dette?

Jeg orker ikke engang å forestille meg min far i en av disse cellene, eller en dag i disse miljøene. Min far var speiderleder i mange år. En dag  brøyt det ut en tragisk nyhet i speiderkretsen. En speiderleder hadde blitt arrestert mistenkt for seksuell utukt i mot et barn eller flere. Husker at det første jeg tenkte var ?Avskum?. Jeg var snar med å forhåndsdømme denne personen. Min far, som er en rettferdighets mann fortalte at ?ingen er skyldig før alle bevisene foreligger, og en dommer har sett gjennom bevismateriale, og dømt skyldig/ikke skyldig. Han ønsket personlig å besøke ?kollegaen? som var fengslet. Bare dager etter kom nyheten om at den tidligere speiderlederen hadde valgt å ta sitt eget liv her i en av cellene i Arendal fengsel. Så, cellelivet her inne bak murene kan være tøft! Det er absolutt ikke bygd for hvem som helst.

Etter det siste selvmordet  her i fengselet som jeg har skrevet litt om, ble det lettet på noen regler for å gjøre det bedre for de innsatte. En halvannen time mer lufting om dagen blant annet. Det hjelper. Isolasjonstiden vår blir betraktelig mindre. Vi får bevegd de stive og  mye sengeliggende leddene våre. Men samtalene er fortsatt de samme ensformet emnene som beskrevet før, ha ha. Begynner nesten å bli litt tragi-komi.

Tenkte på det i sted. Hva skjer inni hodet på en uskyldig person som har fått straff for en kriminell handling  han aldri har begått? Voksen person. Aldri vært straffet før. Shit! Vi har justismord i Norge med personer dømt for drap. Lieland-saken. Han satt 16 år i fengsel for mord på en kvinne. Han ble utstøtt fra lokalsamfunnet, og hengt ut i hele Norge. En psykopatisk brutal morder uten anger eller empati. Det må være som å komme til et levende helvete. Mener at han fikk 1 million i erstatning pr år han var uskyldig fengslet. Han døde før han fikk  velfortjent tatt i bruk pengene sine fra erstatningen.

Jeg har sonet sammen med flere som har sett meg dypt, dypt inn i øyene og hevdet sin uskyld. Han verste for 21 år bak murene. Jeg trodde han, og tror på han fortsatt. Han, og saken er en av norgeshistoriens mest omtalte media saker. Det er et kapittel, og en dør som jeg skal åpne snart.

Ta vare på dere selv, og husk å skrive inn om dere ønsker at jeg skal skrive om et tema fra den private eller fengslende delen av livet mitt.

14.09.2017

Feighet skaper avstand - BLOGG 32

  • Skrevet 14.09.2017 klokka 06:00
  • Kategori: Blogg

 

Det blir alltid en del personlige spekulasjoner når en person ønsker å åpne seg for resten av samfunnet. Ønsker personen oppmerksomhet? Er det et pengemotiv inne i bildet? Ønsker vedkommende å såre noen? Har hjernen klikket? Spørsmålene er mange, og svarene er som regel få.  Men svarene finnes. Jeg skal svare dere ærlig. Dere skal få deres svar. Noe som er menneskelig, er å ha samvittighet, kjenne gleder, smerter, ha empati og ha egne tanker og meninger. Det vil si tenke selvstendig å være medmenneskelig. Det er ikke tatt for gitt at alle har kjent på alle disse personlige egenskapene, men de er der. Kjenner en ekstra godt etter, så kan en føle dem. Noen opplever å beholde de menneskelige egenskapene som en får i gave ved fødselen av, og som i de fleste tilfeller blomstrer i de første årene av barndommen.

Med alderen kom en del av egenskapene som ligger inni oss alle bli glemt , eller ?gå seg vill? i et traumatisk liv der mange hendelser skjer. Mobbing, utestengelse, sykdom, skilsmisser, forholdsbrudd, ulykker, seksuelle krenkelser, vold, stress, krig, en hard ungdomskrise, psykiatri osv. Alt dette og mye mer kan skjerme for våre gode egenskaper. Vi lager et hardt skall  rundt oss selv. For å skjule ?hemmelighetene? våre, skjule svakhetene. Det er en slags forsvarsmekanisme. Det er ikke alltid man er klar over at en selv gjør dette. Mye i kroppen og hjernen går på autopilot.

Jeg slet selv med mine egne ting fra barneskolen, og volden jeg ble utsatt for der. Selvmekanismen i meg tok automatisk avstand fra de andre barna. Jeg skammet meg. Jeg skapte et slags skjold på utsiden av meg selv. Dette gjorde at flere av mine menneskelig egenskaper forsvant. Jeg merket det selv, men etter hvert så føltes det alltid trygt og forutsigbart med denne ?auto-piloten?. Selv om språket mitt forsvant, samvittigheten ofte ?frøs til is? og tankene mine ble selvdestruktive, så visste jeg at ?de?  fantes der inne. Men å finne ?de? frem igjen ville gjort at meg sårbar. Tårene ville komme, og jeg ville føle smerten enda mer. Smerten av lugging, slag mot kroppen, ydmykelsen jeg ble utsatt for av de to lærerne ovenfor de andre barna. Min historie er dessverre ikke unik. Ondskapen har mange ansikt og former.

Jeg ble til et vanskelig barn. Stakkars mine foreldre. Selv om de også hadde gjort sine feil. Og igjennom snart 25 år har forsøkt sitt beste for å bøte uvitene/vitene om sine feil, så var det aldri dem sin skyld. Jeg vil bare at dere, lesere, skal forstå at det er en vond tvist her. Av respekt for dem som jeg er veldig glad i, så ønsker jeg ikke fortelle om den her. Selv om dere hadde skjønt så mye mer. Men de har vært de beste foreldrene som jeg kunne ha fått. Det er kun en hard treårsperiode som jeg sto ordentlig aleine. Dessverre så tok denne perioden vekk noen av mine menneskelige egenskaper og deler av det å føle seg som et barn. Det påvirket meg veldig negativt fremover. Hatet inni meg ble forsterket. Følelsene svekket. Og ensomheten en stille og sikker trøst.

Jeg trakk i feile retninger. Havnet på skråplanet. Følte bittert hat mot autoriteter. Det var de som hadde skadet meg på barneskolen. Alle rundt hadde sett symptomene på de to lærerne. Mange hadde sett øyeblikk der de ellers så sjarmerende sidene til lærerne slo sprekker, og ble dekket av vold, ydmykelse mot andre barn og mer.

På spesialgruppen hvor ?spesielle? barn kom, fikk de to lærerne ansvaret. På det meste var vi seks elever. På det minste fem. Da vi samlet troppet opp hos rektor, ble vi møtt med lukkete ører og øyne. Vold og sedelighet var noe vi ?problem barna? fant opp. Jeg tryglet til og med min klasseforstander om å gjøre noe. Jeg var så redd. Det skulle bli siste gangen som jeg oppsøkte noen voksne personer om problemene mine. Min far fikk aldri noe bekymringsmelding eller fikk vite at disse møtene hadde funnet sted på skolen. Min mor var en av flere som var ?fanget? i jernkloa til disse to sterke personlighetene. Hun jobbet en stund på skolen som sekretær. Hun fikk også smake på psykisk terror fra den ene læreren. Det er aldri lett å stå imot sterke autoritære personer med høye stillinger på arbeidsplasser. Mange opplever en følelse av feighet i deres nærvær. De velger å snu seg, istedenfor å ta en konfrontasjon. Og alle som har opplevd dette skal vite at dette er en helt normal selvmekanisme. Det man risikerer er å få de andre medansatte imot seg, få trusler, støte på sosial utestengelse og i verste fall må skifte arbeidsplass. MEN, de som velger å ta denne kampen vinner respekt, og evnen til å kunne ha det godt med seg selv i framtiden. Jeg oppfordrer dere alle til å aldri la urettferdigheten seire.

Har dere lest ?Drakeløperen?? Forfatter Kamal Husseini. Tvisten der mellom sønnen og faren om det usnakkede, og ?vet han at jeg vet?, skammen og avstanden dette fører til. Den perfekte illustrasjon på forholdet som delte forholdet mellom min mor og meg i to. I dag har vi fått et kjempe godt forhold. Men å ha noe usnakket, en skam, er aldri bra.

Grunnen til at jeg ikke helt greier å gi slipp på denne tiden, er at ?noe? mangler. Alt er ikke fullstendig usnakket. Det er litt ekkelt. Det er som å spise en pølse uten ketsjup og sennep. Selv om det fortsatt er godt, så er det allikevel noe som mangler. Men dere skal vite at min mor har vært en fantastisk mamma.

Så svaret på spørsmålet mitt på begynnelsen av innlegget blir todelt. Jeg ønsker å åpne meg for resten av samfunnet fordi min historie kan hjelpe andre å forstå bedre sin egen historie. Og jeg ønsker å bidra til at unge mennesker ikke trekker til et kriminelt miljø. Jeg føler det også svært befriende, og som en stor erkjennelse å fortelle om hvordan livet mitt gikk så galt som det gjorde, men at det alltid finnes et håp om å snu det. Og det håpet ønsker jeg å videreformidle til dere der ute. Et håp og sjansen for et bedre liv finnes i alle samfunnets varianter av et liv.  Mitt liv var fylt med kriminalitet, andre sliter med annet som preger livene deres.

Setter stor pris på at dere følger min ferd og mine ord. Håper innleggene gir dere en egen mening og ikke minst et håp.

13.09.2017

REFLEKSJONER OM REHABILITERING - BLOGG 31

  • Skrevet 13.09.2017 klokka 12:00
  • Kategori: Blogg

Takk til dere som følger. Kommer til å oppdatere regelmessig ut denne fengselsstraffen som jeg skal sone på 3 år. Kommer til å skrive om oppturer og nedturer i fengslet. Om livet generelt. Mitt kjærlighetsforhold. Og ikke minst mine egne reflekterende tanker om det å komme i fengsel.

Jeg har alltid hatt en drøm om å opplyse samfunnet om ?the other side of the community?. Den siden av samfunnet som ikke blir snakket om, skammen stor og mange familier som ikke skjønner hvordan deres barn kunne havna her. Jeg ønsker å være en ærlig stemme som står frem for de innsatte. I Norge er det til enhver tid ca 3000 innsatte.  Mange av disse er såkalte gjengangere og koster samfunnet vårt hundrevis av  millioner pr år. Selv om det er mange sjeler her som jeg ser på som tapte, så er det veldig mange sjeler her, særlig unge som fortsatt kan reddes ut av det. Det blir litt som terror fra islamistiske terrororganisasjoner. De kommer til å fortsette og fortsette om ikke det muslimske samfunnet  fordømmer det og mottiltak i de radikale miljøene. Det er lite Norge som stat kan gjøre fortsett fra å beskytte oss til et visst punkt. Og slik er det med de innsatte i Norge også. Hvis man bytter ut det muslimske samfunnet med nær familie. Det er ikke bare å slutte med et alkohol/rusproblem. Man må også skifte ut alle vanene sine. Og da mener jeg ALLE. Dårlige vaner, leilighet/sted man bor, miljø.

Det som knekker de fleste, og som går igjen i historiene som blir gjenfortalt til meg er ensomheten. Man blir fornektet av det vanlige familie/samfunn samtidig som du tar avstand fra det kriminelle. Hvor står en da? Midt i et ensomt søkk. Altså mellom barken og veden. Ensomheten blir altså manges vei tilbake til miljøet som er mye mer tilgiving enn det vanlige samfunn. Aldri gi opp din kjære. En gang var han gutten på 10 år. Uskyldig og hadde hele livet foran seg. Familie som aldri gir opp er superviktig.

I går hadde jeg en times lang samtale/diskusjon med en av vaktene her. Vi diskuterte rundt rehabiliteringen innad i fengselssystemet. Jeg fortalte han, som hadde jobbet i flere år innad i systemet, om hvordan jeg følte at rehabiliteringen var lagt opp her. Rusplassene som de har noen steder er ikke noe bra skoler. Tredoblet så mye dop der. Hvorfor er det ikke narkotester hver eneste dag der? Og hvor er oppfølgingen etter måneden på disse avdelingene? Skal man lære en gammel hund nye triks, så må man jammen yte mer enn dette. Jeg har selv vært med på flere rehabiliteringskurs i fengslene, deriblant Skien fengsel. Det er en sagablott. Det er for at det skal se fint ut på et eller annet papir for politikerne. Men sannheten er at dette ikke fungerer i praksis.

En kriminell/narkoman koster samfunnet 3-4 tusen minimum om dagen. Det blir ca 1,2-1,3 millioner i året. Det er en kommunistisk tankegang, men det  å jobbe og føle at man er verdt noe, betyr noe for andre, kan ha en sykt stor innflytelse på tankegangen på en kriminell/narkoman. Da mener jeg ikke bare å plassere vedkommende på en arbeidsplass han/hun mistrives på. Da er veien kort tilbake. Men at en ordentlig arbeidsplass, kursing osv. Blir prioritert. For eksempel Norge bidrar med mange milliarder i u-landshjelp til land der pengene gjerne forsvinner i lommene til kapitalistiske diktatorer. Bygg heller opp litt landsbyer, skoler, vannbrønner der norske fanger i slutten av soningen kan delta. Skal man få bort en avhengighet så må også vaner og nye impulser tilkomme i livene deres. Dette vet alle som røyker og snuser/drikker hver helg og noen gang har hatt lyst til å forandre på det.

Det å oppleve at andre har det verre enn seg i livet, oppleve fattigdom og lidelser på nært hold. Jeg har opplevd dette selv på jobben i Irak. Gjerne se facebook siden Devara Pak.  Jeg vet at jeg aldri skal innom kriminaliteten igjen. De sterke inntrykkene har gjort noe med meg. Hjernen min har fått en ny motivasjon. Tenk hvis jeg kunne tatt med meg innsatte i siste del av soningen ned til Irak og tatt dem med på jobber, hjulpet flyktninger, bygget opp ødelagte landsbyer som nå ligger i ruiner etter I.S. sine herjinger. Jeg kan garantere at tilbakefallsprosenten hadde vært markant, og spart samfunnet vårt for flere titalls millioner på sikt. Det er bare en tanke som jeg har. Så lenge rehabiliteringen i norske fengsler ikke fungerer og det minst er 90 % tilbakefall, så må man tenke nytenkende. Det hadde ikke kostet store penger å gjennomføre heller. Norske stat har et par kroner på bok . Jeg melder meg frivillig til å kurse og organisere nede i Nord-Irak.

Det hadde vært meg en stor fornøyelse å ta del i et prøveprosjekt der. Jeg mener at den innsatte hadde fått en helt ny stimulans i hjernen, nye sinnsinntrykk, og en ny forståelse for verden. Dette kunne ført til en holdningsendring, og et eget oppriktig  ønske om å hjelpe seg selv og andre, istedenfor å sabotere for seg selv hele tiden. Men forståelig at noen velger å gjøre dette når selve livet ikke har noen mening for dem lenger?.

Jeg utfordrer derfor staten, politikerne til å innføre et prøveprosjekt over noen år med en liknende modell, og sjekke tilbakefallsprosenten etter tre år. Tror man vil bli veldig overrasket.

Nok om dette. Solen steg akkurat opp over skammen og husene som ligger der. Herlig syn. Særlig de første solstrålene som kjemper seg imellom før solen kommer frem. Tenk at det er disse solstrålene som flyter med lysets hastighet gjennom universet de ca 8 minuttene de bruker fra solen før de tilslutt entrer jordens overflate. 300000 km/S x 60 x 8 ? Bare ca 120000000 km unna flyr disse solstrålene som varmer deilig opp mitt ansikt nå igjennom det sprinklete vinduet her jeg sitter og skriver nå. Fantastisk.

Døren skal etter planen åpnes om 5 minutter. Da er klokken 08:30. Frokost i fengselet. Det pleier å være havregryn, men hver søndag har det til nå vært speilegg. Den første helgen min her faktisk med bacon. Men tror det heller tilhører sjeldenhetene. Men Arendal fengsel skal ha stor skryt for maten sin og flere oppegående vakter her man kan ha gode og konstruktive samtaler og diskusjoner med.

 

Dere får skrive meg på adresse:

Audun Garthe, Parkveien 6, 4838 ARENDAL

(ARENDAL FENGSEL)

Om noen ønsker at jeg skal skrive om noe spesielt, eller kontakte

www.Martaalise.com

Tar gjerne imot ris, ros og konstruktive tilbakemeldinger.

Takk til dere som velger å lese.

Kos dere.

 

celle13

Jeg heter Audun Garthe og er 35 år gammel. Jeg soner nå i Arendal fengsel og vil skrive denne bloggen for at dere skal få innblikk i hverdagen min og for å prøve å skremme alle sjeler der ute til å ikke tre inn i et kriminelt miljø. Spesielt ungdommer.. Alt er skrevet for hånd og sendt videre til kjæresten min som skriver det inn her på bloggen. Legg gjerne igjen en kommentar eller del bloggen min videre til noen som kan ha interesse av å lære noe... Det kommer ut 1-2 innlegg hver dag. Følg gjerne facebooksiden for oppdateringer når bloggen har kommet med noe nytt! :-) kontakt: bloggcelle13@gmail.com

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign

hits