hits
12.01.2018

oppdatering på Audun

  • Skrevet 12.01.2018 klokka 15:04
  • Kategori: Blogg

Hei dere. Da var det dags å fortelle dere om hvordan det går med Audun. For dere som følger meg på snapchat (martalise), så vet dere en del allerede. Og ja, det er sant. Tiden for Auduns blogg er over. Vi får ikke lov til å skrive den lenger og jeg orker ikke å gå i krig med noe system når det kun går ut over Audun. Jeg kan sikkert ikke si så mye før det blir trøbbel, føler jeg i hvertfall. Men én ting skal dere vite, jeg har ALDRI fått noe brev/tlf eller advarsel om at bloggen må legges ned. Det har ikke Audun heller fått. Plutselig mistet han jobben på kjøkkenet og fikk smake på andre konsekvenser. Nå mangler det bare at Audun blir sendt langt vekk for å fullføre soningen. Det ville være synd, for jeg må legge til, han har trivdes mesteparten av tiden før alt dette skjedde på onsdag. Han skrøt av betjentene, de innsatte og kjøkkenjobben. Det eneste stressmomentet han fortalte om, var de konstante kommentarer om at han snart måtte dra videre og at det ikke var vits å finne seg alt for godt til rette.

Det er mange som snakker om media og at jeg må på en eller annen måte skape et press på dem som sitter og bestemmer. Men selv om jeg har vært i kontakt med flere aviser som gjerne vil skrive om det, så føler jeg at jeg bare hiver mer ved på bålet. Ingen kan ta fra Audun alle erfaringer, opplevelser og minnene han har fra sin tid inne - så de historiene og ting som skjer og har skjedd - kan alltids komme ut og vi har ikke dårlig tid. De rundt meg og jeg selv har óg noen erfaringer på lager og jeg kunne ønske jeg hver dag kunne åpne bloggen og skrive om det uten hemninger, men slik det ser ut, ville det bli Audun som blir straffet for dem.

Det er dessverre ingen som tar hensyn til oss som er pårørende når Audun soner. Det er hva som er best for dem og hva de bestemmer. Når jeg sier "dem", så mener jeg selvfølgelig ikke de innsatte. Det er ikke Audun som vil flytte langt. Han vil selvfølgelig ikke være der han er nå, fordi han føler seg urettferdig behandlet. Han mener også at det er viktigere å ha en personlig blogg med innslag av preventive innlegg, enn å ta hensyn til et rykte til en instans.

Det blir kjipt å måtte starte kjøringen igjen. Kanskje fly óg. Men det får bare være, for ingen tenker på oss som sitter og venter.

Jeg vil takke dere alle som har fulgt Auduns blogg. Dere som har kommentert, klikket dere innom og vært tålmodige både på skrivefeil og tørre perioder der jeg ikke har oppdatert. Sist, men ikke minst; tusen takk til de 58 damene som har meldt seg frivillig til å skrive Auduns tekster - med svigermor i spissen. Dere har hjulpet meg så utrolig mye og fått historiene til Audun fra papir til tekst på pc. Tenk at fremmede som ikke kjenner oss, likevel bryr seg så mye. Tusen takk! Dere skal vite det at Auduns høydepunkt i hverdagen der inne, var å skrive til dere og han ble så glad hver gang jeg over rakk en kommentar fra dere.

Aner ikke hvordan det blir fremover, hvor han ender opp, hva som skjer, osv. Men det jeg vet er at Audun kommer til å klare seg helt fint. Han er sterk og han er optimistisk. Psyken hans er noe av de sjeldne. Så glad og positiv. Han har også verdens skjønneste foreldre, meg og min familie i ryggen som støtter han og er glad i han. Hjelper selvfølgelig å vite at dere støtter ham og har lest tekstene hans <3 Jeg kommer til å forsette å oppdatere bloggen min som vanlig. Kanskje ikke like spennende som Audun sin, men jeg skal blogge mer om Audun fremover og prøve å oppdatere dere så godt som mulig slik at tomrommet etter hans blogg ikke blir så stort. Dere må gjerne være flinke til å stille spørsmål i kommentarfeltet om Auduns situasjon på hva enn dere måtte lure på. Jeg svarer alle.

Tusen takk for følget <3

07.01.2018

Mafiabur og kryssord

  • Skrevet 07.01.2018 klokka 13:00
  • Kategori: Blogg

Mørke tunge skyer har atter en gang lagt seg over Arendal, og vårt lille kardemommefengsel. Det spørs om ikke regnet kommer til å dale ned i millioner av edle dråper over avslutningskonserten på den nå velkjente ?Arendalsuken?. Det er lite, vist ingenting som vi innsatte har merket til at byen har vært snudd opp ned på hodet den siste uken. Bortsett fra noen få politihelikoptre som jeg fortalte om i et annet innlegg, og et par bråkete fester i fengselsnabolaget, så er uken den samme som enhver annen uke her inne. De andre har vært innelåst i hele dag. Jeg har vasket gulvene mellom cellene, og sittet på kjøkkenet her inni mitt ?mafia-bur? og løst kryssord, hehe.

Dagen har sneket seg overraskende hurtig forbi i dag, klokken er nesten 11:35. 10 min til alle cellene åpnes, og 20-25 forskjellige livshistorier kommer stormende ut, retning den beryktede ventekøen for mat. I en lengre periode nå, så har køen vært rolig. Husker dere ?de sterke personlighetene? som ødela mye, både miljø og stemning her inne? De er borte, og sterke allianser har falt her inne - en kriminell versjon av paradise hotell, haha. Utrolig deilig. Han som forsøkte å snike i køen, og gå foran alle hele tiden er blitt en skygge av seg selv. Han er fortsatt sur og fornærmet for at jeg måtte ?sette han på plass?. Dere husker kanskje at han forsøkte å lage dårlig stemning mot meg, og diktere hvilken dag jeg skulle ha besøk. Ha-ha, er det mulig. Only in prison. Da kliket jeg på han. Verbalt. Han har ikke sagt et pip til meg siden. Men selv om alliansepartnerne hans er borte, så er fortsatt den sorte ekle auraen over han enda. ?That kind of person you don´t want in your life-type?. Bare for å være blodig ærlig.

I går kom ?blast for the past?. Skrev om han for en stund siden. Vi hadde en lengre samtale i dag. Han har fortsatt de samme sprudlende øynene som jeg husker 20 år tidligere. Han fortlte meg om et hardt liv siden veiene våre skiltes lag. Fengslet som 17-åring, barnevern, 17 fengselsår bak murene ? mest i små posjoner, inn og ut typ. Han hadde ikke sittet inne for drap den gangen, slik jeg trodde og skrev. Han hadde sittet i ?drapsbilen?, sammen med de tre andre som var blitt dømt for drapet på en som skylte penger til et utilgivelig miljø. Men i siste liten hoppet han ut av bilen. Men andre dommer hadde fanget han inn, og halvparten av livet sitt hadde han vært i fengsel. ?17-11 fengselsår mellom oss?, sa jeg. Med et stort sukk. Årene hadde preget oss begge siden vi skilte vei 20 år tidligere. Sprøtt!

Jeg er kun 36 år, men det er så sykt mye som har hendt i livet mitt allerede. Føler meg nesten litt ?fossil? når jeg skriver om episoder for 20 år siden, 

06.01.2018

Fengsel ammer radikalisering

  • Skrevet 06.01.2018 klokka 06:00
  • Kategori: Blogg

(skrevet august 2017)

En forferdelig kveld. Det er torsdag 17 august. Nyheten om terrorangrepet i Barcelona brøyt ut 10 minutter før jeg skrudde på tven. Lastebil kjørt inn i folkemengde i den kjente hovedgata Las Ramblas i Barcelona. 13-20 mennesker drept. Hundre skadet. Jeg hopper ut av senga på cella, drar tak i en betjent som står i korridoren. «Vi må ringe. Marta er i Alicante i dag.» Hun skulle hente lillesøster på flyplassen. Frykten min var at jævlene fra IS skulle koordinere angrep imot flere store byer i Spania samtidig. Typisk feig teknikk. Alicante og Madrid hadde vært sannsynlige da, fløy det automatisk igjennom hodet mitt. Faen ta at jeg sitter her inne, tenkte jeg. Mister all kontroll. Jeg ringer, Marta tar telefonen. Jeg spør hvor hun er. Hun svarer på hovedgata i Alicante. Jeg forklarer henne at det har skjedd et terrorangrep i hovedgata i Barcelona. «Kom deg bort fra mengden og hovedgata i Alicante med en gang» sa jeg. Marta var som tusener av andre uvitende om hva som hadde hendt for ti minutter siden, tre-fire timer unna. Jeg hater å føle meg maktesløs. Frykten som jeg kjente på før jeg dro inn i fengselet slo til. Frykten for at noe skal skje med noen nære og kjære. Spesielt Marta, min sjelevenn, min elskede. Dette var min første forvarsel. Forvarsel på hvor forsvarsløs jeg egentlig er innestengt her i fengselet. Forsvarsløs til å hjelpe mine nære om noe hender dem der ute. Frykt, frykt, frykt.

Merker for første gang i løpet av soningen min hvor forferdelig sårbart det er å sitte her. Innesperret i dette fortet. Det var heller ikke noe selvfølge at jeg fikk låne telefonen i dag til å ringe Marta og advare henne. Hva om jeg ikke kunne fått ringt i dag? I større fengsler så er de skikkelig nazier på de 20 minuttene vi har å ringe for i uken. De 20 minuttene som jeg brukte opp på mandagen.

Sist jeg var en smule engstelig ovenfor noen andre som jeg følte at jeg hadde ansvar for, var på påskeaften tidligere i år. Det var i Nord-Irak. Jeg var sikkerhetsansvarlig for ett tv-team/journalister fra Discovery/November film tv-selskap. Vi hadde diskutert sikkerhet til enhver detalj i selskapet vårt, Devara Pak. Ingenting kunne hende med våre norske gjester de syv-ti dagene vi skulle ta de rundt i landet. Et av verdens farligste land. Der Saddam Hussein hadde styrt landet med jernhånd bare 13 år tidligere. Regimet ble styrtet i operasjon freedom i 2003. En dårlig amerikansk strategi første til fremvekst av hundrevis av militsgrupper og terror organisasjoner som kjempet om makten i ladet. En av gruppene var Den Islamske Stat, IS. Min oppgave var å vise vårt selskap Devara Pak, hvordan vi samarbeider med blant annet militæret i Kurdistan og Irak om å bidra til IS fall. Det gjør vi ved å rydde opp og desarmere bomber som terror organisasjonen plasserer i landsbyer så alle innbyggerne må på flukt og ikke kan dra tilbake til hjemmene sine. Rein terror.

I hvert fall, det var påskeaften og vi skulle inn til Mosul. 6000. 8000 selvmordssoldater fra IS stod klare til å sprenge seg selv. Harde kamper pågikk for fullt ikke langt unna. Vi skulle drive en rekognisjons runde. Sjekke I.E.D (kort fortalt hjemmelagde sprengstoffs bomber) som var plassert overalt i denne landsbyen bare kilometer unna Mosul. Skudd ble plutselig løsnet, bakken ristet. En selvmordsbomber fra IS hadde sprengt seg ikke langt unna oss. Røyken steg til himmels. Vi evakuerte området. Det var sist jeg var en smule engstelig for andre som jeg hadde ansvar for.

Terror imot andre uskyldige mennesker er det aller feigeste som finnes. Det er ondskap i den reneste form. Mye av radikaliseringen skjer i fengsler. Ungt menneske som jeg en gang var, på ville veier og uten framtidsutsikter, uten håp og lett å manipulere for sterke radikale personligheter inne bak murene. Jeg veler å dra en parallell av en sammenligning mellom verving til kriminalitet, og verving til en terrororganisasjon. Fengslene er en yndlingsplass

I 2006/2007 så satt jeg selv sammen med en Iman (muslimsk prest) som sto bak en bombe i Irak som kostet rundt 250 mennesker livet. Dette var på Hall i Sverige. Han ble nærmest sett på som en helt av andre muslimer som jeg anså som radikale. Jeg ble kvalm av synet, og hva denne mannen hadde stått bak. Hvor mange familier hadde mistet sine kjære? Rein ondskap. Det var denne episoden som forandret mye for meg.

Turen ned til Nord-Irak med Discovery TV, November film ? kan dere se i januar 2018 på MAX og tvnorge. ViMenn var også med så det kommer nok noen reportasjer derifra også rundt desember.

Avslutter med å sende tanker til alle offerer og de som er berørt av terror daglig.

05.01.2018

Sex på besøksrommet

  • Skrevet 05.01.2018 klokka 08:00
  • Kategori: Blogg

«Det er ikke digg å ha sex på besøksrommet her».

Denne plutselige setningen kom ut av munnen til fengselets selvutnevnte casanova. Jeg satt som vanlig i «morgen-buret» mitt, leste dagens avis og utførte en vrien sudoku. Vi har ett hovedbesøksrom til alle innsatte. Her kommer familie, barn, venner og kjærester. Det er også her vi spiller inn den nye tv-dokumentaren forresten. «Casanovaen» beskrev følelsen om å ha sex i kirken. Gøy en gang, men ikke hver eneste søndag liksom, ha-ha 😊 Så utrolig bra sagt. Couldn`t agree more. Herregud som en savner nærhet her inne. Savnet etter å ha en i armkroken, en å krype under dynen med. Og med «en» så mener jeg selvfølgelig min kjære Marta Alise 😊 Sex er en ting, mens nærhet og kos er en annen ting. Det å ha en annen å dele mørke høstkvelder med, kalde vinterkvelder er en ubeskrivelig god følelse.

Ta dynen ut i sofaen, lage noe varmt å drikke. Se en serie eller spille super Mario spill.    #DEN-følelsen. Jeg savner det og Marta mer enn ALT akkurat nå. Dere der ute, sett pris på disse stundene ? og ikke glem dem. Det er fort å ta livet, de gode og vakre stundene med sin livspartner/kjæreste som en selvfølge. Gode minner finnes det aldri for live av. Det er disse gode stundene som ER livet, syntes jeg.

Jeg elsker å ta vare på de gode opplevelsene, for så å finne dem frem i stunder der jeg trenger dem. Det minner meg om at livet faktisk er en fantastisk reise, selv om det ofte føles tungt også. Den store kjærligheten har vel alle tatt oss med storm minst engang i livet. Jeg føler at den er som en blomst blant masse ugress. Vi må gå gjennom en del ugress før vi tilslutt finner den rette blomsten som plutselig stikker opp av jorden ? og hvis man gjødsler og vanner denne blomsten jevnlig, så holder den seg lengre og friskere.

En vakker dag dør den mest intense forelskelsen ut. Da er det viktig å tørke den ut og bevare kjærligheten i den. Den kan vare evig om den blir oppbevart riktig. Slik er det med minnene våre, de positive som vi skaper sammen, feil vi begår, selv om vi en periode glemmer å vanne blomsten, også lenge vi ikke venter for lenge med påfyll til de livsnødvendige dråpene når blomsten henger, så er det alltid håp. Feil begår vi alle føler jeg. Et forhold et sjeldent helt perfekt. Men hva er perfekt?

For meg er en livspartner som Marta perfekt, fordi vi får skapt så sykt mye gode minner sammen. Vi er flinke til å vanne forholdet vårt og luke bort ugress..

04.01.2018

Fanger kommer og går

  • Skrevet 04.01.2018 klokka 20:00
  • Kategori: Blogg

Jeg er helt klart bedre til å lytte og skrive enn å snakke. Helt siden jeg var liten knøtt har jeg elsket å høre på gode historier, fortellinger. Personlige historier fascinerer meg spesielt. Her inni fengslet snapper jeg hver dag opp noen flere biter av alle livshistoriene som befinner seg bak hvert eneste fange nummer.

Mitt faste firemannsbord hvor vi tilbringer frokost, lunch og middag sammen har jevnlig blitt skiftet ut. Helt i begynnelsen så ble jeg plassert på nabobordet, der hvor alt for mye testosteron var samlet ved et bord. Dere kjenner sikkert til den følelsen hvor man må tilbringe tid med personer en OVERHODET ikke kommer overens med. Ikke ønsker å være personlig med. Og tiden i deres nærvær føles som en evighet. Den følelsen hadde jeg de første to ukene. Så ble plassen på nabobordet ledig. Tre personer med totalt ulike liv og historier satt der. Likevel hadde jeg sett igjennom en lengre periode at de nærmest hadde det harmonisk, og trivdes i hverandres selskap. Spilte kort, lo og fleipet. Jeg ?klikket? umiddelbart med dem. Jeg gikk fra helvete til himmel, føltes det som. Tiden begynte å snurre rundt igjen. Den løp nærmest. Selv om de tre personene ved bordet, nå er blitt en fortidshistorie, så har de gode vibbene ved bordet bestått.


En ?eldregarde? søkte tryggheten sin etter at de tre unge dro sin vei til andre fengsler. Han ene var kaptein på en fiskeskute i Grimstad. Mens han andre en tidligere trailer- og drosjesjåfør. Tilfeldigheten hadde det slik at han kjente min onkel fra Bykle. Mange kortspill og historier seinere ble jeg invadert fra Putins land. Murmansk, Russland.
En høyrøstet og svært så energisk kar midt i 20-årene ankom bordet mitt. Med ham fulgte en 20-åring med trøblete fortid. De hadde spendt fulgt min og Martas ferd igjennom INSIDER på TV. En dag for ikke lenge siden ble den siste plassen på bordet okkupert. En skygge fra fortiden. Vel, det var broren til en jeg har kjent i flere etapper i min kriminelle karriere igjennom 20 år. Han hadde også fått med seg INSIDER, og fortalte at de hadde jublet da vi fikk dommen fra fem år til tre år i program nummer to. Det er spesielt å bli kjent med en på innsiden av murene som en kjente litt fra utsiden. Men ikke hadde tid eller anledning til å bli kjent med på utsiden.
De to ungguttene har forresten skrevet sine egne personlige innlegg til Celle 13. Spesielt syntes jeg at det ene stakk i hjerteroten. Håper dere vil dele deres innlegg. Hvordan de kom inn i det kriminelle edderkoppnettet.

03.01.2018

Rottetryne? og fengselsrykter

  • Skrevet 03.01.2018 klokka 21:00
  • Kategori: Blogg

Av og til får jeg sånn? leirskolefølelse? i fengslet, ha-ha. Det finnes mennesker her som blottlegger alle følelsene sine, og sier akkurat hva de tenker og føler. Det virker nesten som de syntes det er litt koselig å komme i fengsel. De spiser og drikker, og er sosiale med mange nye mennesker som de blir gode venner med. Jeg ler og tuller mye her inne, og forsøker å trykke opp en god stemning på avdelingen. Så jeg er ikke den grinebiteren som dere sikkert har fått inntrykk av til nå, he-he.  Jeg skal innrømme at jeg er sær på mine måter. Av og til trenger jeg alene tid, og bare sitte i et hjørne for meg selv i luftegården og lese en spennende bok. Bare være litt usosial. Jeg står også imot urettferdighet og sterke personligheter som lager dårlig stemning her inne. Jeg har min egen taktikk her. For ikke så lenge siden ?skrek? en vi har døpt for ?rottetryne? ut: ?han som jobber nedi vasken i kjelleren er pedofil?!

Vi kaller han ?rottetryne? fordi han er veldig sleip, gjør innbrudd, lurer andre både her inne og ute, sniker og forteller uærlige rykter om folk. Og selvsagt fordi han likner på en snikende rotte som spiser absolutt alt som kommer i hans vei. ?Rottetrynet? er den store ryktesentralen her inne. Så mange ondskapsfulle rykter blir kvernet opp og skapt her. De fleste begynner å bli klar over det, og tar ikke lenger alt som kommer fra kjeften hans like seriøst. Men å kalle noen pedofil eller tyster kan faktisk ødelegge en person og være svært karakterdrepende. Jeg begynte i reneste CSI-stil og stille spørsmål til de som satt ut ryktet, og jobbet meg igjennom alle som gikk rundt og sa det til slutt.  

Mannen i vaskeriet var en eldre, litt sliten herremann som hadde ?jogget? rundt i miljøene i mange tiår. Han manglet tenner og var preget av vær og vind.  Han liknet og oppførte seg absolutt ikke som en overgriper.

Jeg spurte ?rottetryne? & co hvor de hadde disse opplysningene fra. ?Avisen, rettspapirer eller hvor?, spurte jeg.  De kunne ikke gi meg noe godt svar, og ble meg mer svar skyldig. Jeg forklarte dem også hvor alvorlig det var å sette ut slike rykter, og at det gjorde meg forbannet, rett og slett.  Det å kalle andre for tystere er noe som også ofte dukker opp her. Det er mange agendaer som kan ligge bak. Personen som blir utsatt for disse ryktene kan være en konkurrent av ryktesprederen på innsiden eller utsiden av fengslet. Det kan være en dame i bildet, eller ren sjalusi. Det siste finnes det mye av i det kriminelle miljøet. Forresten kan det også gjerne være for å fjerne fokuset fra seg selv og sine egne ?svin på skogen?. Det er en gylden regel her inne, og det gjelder nok der ute i samfunnet også. Den som skriker høyest, be aware of this person. Det er mye smådrama som skjer her inne hele tiden.

Ciao!

02.01.2018

A blast from the past

  • Skrevet 02.01.2018 klokka 07:00
  • Kategori: Blogg

I dag kom det en skygge fra fortiden min på avdelingen. Jeg må dra dere 20 år tilbake i tid. Jeg er 15 år. Det er første gang at jeg kommer i kontakt med det harde miljøet som var i Arendal på den tiden. Vekten var 85kg og en del centimeter mindre enn mine 1.90 nå. Det var 16 mai. Jeg havnet på en utendørsfest. Fullt av fulle ungdommer og noen litt eldre (selvfølgelig, de dukker alltid opp, haha). Jeg kjente svært få ved festplassen i skogen. Del fleste som deltok på festen var klikker og gjenger med lengre samhold. En beryktet slåsskjempe på 2 meter utfordret meg. Krevde å få min siste øl. Vennegjengen lo i bakgrunnen. Jeg åpnet ølen: her! Han rakk ut den hårete armen sin. «NOT». «Din jævla innavl» skrek jeg. Av alle ord. Før jeg tok hele glass-Ringnesen 0,33 l på styrten. «Kjempen» veltet over meg. Han må ha veid ett halvt tonn fordi jeg husker han var tung å ha over seg. Planen var å få tak i en arm eller noe annet, også velte beinet mitt rundt hodet hans. Eller gi han et godt gammeldags «ballekne» så fort jeg fikset meg noe nødvendig mellomrom. Det er så rart. 20 år siden, men husker det fortsatt så klart. Jeg husker at jeg hørte ett sus av vind over meg, akkurat som lufttrykket av en ball som suser forbi. «Kjempen» flakset bakover og han ble liggende så lang han var. Det gjorde også alle tennene. De lå strødd rundt ved siden av oss på bakken. Den beryktede nyinnflyttede celle 18 hadde kommet som en torpedo-missil igjennom luften. Kneet hadde truffet «gigant kjempen» midt i fleisen. Dette skulle bli mitt innpass i et miljø der narkotikaen flommet over, og fulladde skytevåpen var en helt normal ting å ta med seg på fest. Arendal midt på 90-tallet. Han var hard, men svært rettferdig. Ingen køddet med han. Det lange arret nedover hele fjeset på venstre side vitnet om en hardbarket person. Vet ikke helt hvordan vi brøyt kontakten. Mener at han ble siktet for ett mord. Visstnok en handling for å beskytte en annen gikk ryktet i miljøet ut på.

Nå stod «the blast from the past» plutselig her i Arendal fengsel. Han kjente meg igjen. Han så overaskende pigg ut men langt unna den samme størrelsen han hadde vært den gang. Men dette passet han bedre. Han fortalte meg at bak ett herjet liv, så hadde han fått ett pusterom på 2,5 år bak murene, der en kokkeutdanning hadde blitt resultatet. Vi snakket så vidt om episoden for 20 år siden, og lo litt av det. Det var en gæren tid. Vi var begge glade for at den nå tilhørte historien.

Fredag er en versting-dag. Kun en time luft og resten innlåsing. Pleier å gi en liten velkomst til nye som ankommer. En appelsin og en avokado. Så han fikk dette inn på cella si. Merkelig hvordan gamle og glemte minner finner veien igjennom vårt komplekse hjerne system når fortiden innhenter en sånn plutselig. Hvordan noen minner er sterkere forankret enn andre, og hele tiden har ligget der som en nedgravd «skattekiste» som har ventet på å bli gjenoppdaget. Når opplevde dere sist ett pust fra fjern fortid?

27.12.2017

MARTA KOMMER HJEM - 4 nov

  • Skrevet 27.12.2017 klokka 18:00
  • Kategori: Blogg

Marta kommer hjem om under 10 dager. Gleder meg som en vill gærning til å se henne igjen. Hun får skikkelig frem sine utenlandske gener i varmere strøk, så hun er vel brun som en mulatt nå. Fantasien i hodet mitt får frem dusins av bilder av henne. Fra fengslet våre 20 minutter i uken. På telefon så hører jeg at hun har fått oppleve et aldri så lite eventyr i bork Mérida i Mexico. Tenk at hun er her, ved Yucatan-halvøya.

En meteoritt styrtet brutalt i havet for 150 millioner år siden og utryddet alle dinosaurene og resten av livet på jorden nesten. Ikke alt tydeligvis ellers kunne ikke jeg ha sittet her på metall tre sengen min å skrive dette innlegget. Marta hadde heller vært over 10 000 km unna i det som er blitt forvandlet til et av verdens desidert farligste land i hele verden. Hun fortalte om skilpadde, dykking, slanger i havet men en fantastisk dykketur. Hun forteller om en kultur som er helt annerledes en vår. Et land der de nå i slutten av oktober måned begynnelsen av november, feirer og minnes de døde. Går i tog. Kler seg ut, danser i gatene, spiser god meksikans mat sammen hele familien. Dette er en tradisjon for hele Mexico. Fantastisk å dele en slik feiring sammen, istedenfor å gjøre slik vi gjør i Norge. Vi slutter å snakke om personer som har forlatt oss. En dag er de kun et svakt minne for de fleste av oss. Fordi vi glemmer å assosiere de gode opplevelsene vi hadde sammen med, savnet og tristheten som vi føler. vi snakker ikke, fordi vi liker ikke å snakke om opplevelser som gjør oss triste og lei oss. Ukomfortable. Nei, meksikanere har skikkelig skjønt det. Viva la Mexico.

Marta fortalte også om foreldreløse barn som klamrer seg til henne og frykter hun at hun heller ikke skal komme tilbake til dem neste dag på skolen. Det er her som hun lærer barna engelsk, så de skal få en bedre mulighet og mer «faire» sjanse i livet til å vokse opp når de blir litt eldre. Og forhåpentligvis få et verdig liv, selv om livet nå er de imot. Hun gruer seg til å reise fra barna som hun naturlig nok har begynt å bli nært knyttet til. Det må være forferdelig både for de, og for henne. Men samtidig oppå alt dette så forteller hun hvor mye hun savner meg. Men forteller samtidig om usammarbeidsvillige tanker som gruer seg til å komme hjem til kalde og snart snødekkendekkende norsk jord. Ensomheten uten meg i leiligheten vår. Sove aleine i den store sengen vår. Lage mat til kun en. Det gjør meg litt trist og lei å tenke på. I tillegg så kommer den syv timers lange turen frem og tilbake fra Sørlandet og til Oslo. Til fengslet, denne ene timen, av og til to. Om vi er heldige, med besøkstjenesten i fengslet denne uka. Det kan sammenlignes som et stjerneskudd på himmelen. Det skinner opp et lite øyeblikk, menn forsvinner nesten bort like raskt som det har oppstått. Slik føles vår magiske time ut. Men denne timen er allikevel håpet vårt. Håpet for fremtiden vår sammen. Men både henne og meg vet at en av i alt 168 av ukas timer. Ikke er nok til å pleie kjærligheten over et lengre tidsrom. Livet spiller ufair, og er imot oss. Heldigvis så har vi skapt oss så utallige gode minner sammen som gjør oss uforenlige med hverandre. Det er livet som holder forholdet vårt sammen. Da betyr det ingenting at denne 20 minutter samtalen i uken, denne tidlige november dagen til Mexico koster nesten 300 kr. Vårt forhold lever for denne timen besøk, og de 20 minuttene ringingen i uken.

27.12.2017

RASISME

  • Skrevet 27.12.2017 klokka 15:00
  • Kategori: Blogg

Slåsskamp! "Rastamannen" imot "pakkistameren". "En hvit" og "En farget" i kamp mot "sigøyner/sigøynerne". Det er en del små hendelser som jeg tidligere har spådd her i Oslo fengsel. Fengselsystemet i Oslo er helt annerledes enn i Arendal fengsel. I Arendal fengsel ble de som sloss isolert over lengere tid/ukesvis eĺler månedsvis. I Oslo  kommer vaktene såvidt når det er en slåsskamp, i hvertfall lenge etter kampen er ferdig. Resultatet blir 4-5 dager uten å lufte felles med andre men alene. Og ikke så mye mer konsekvenser. Føler at det er mer "jungelens rett" som gjelder bak disse murene her. Det er kommet endel somaliere og flere pakistanere så kjenner jeg min egen  erfaring godt nok så eksploderer det snart. Kun tidsspørsmål. Vi er fortsatt innestengt 23 timer om dagen her inne. Men det er utrolig hvor mye som skjer denne ene timen i luftingen. Det er ofte rolig, men i løpet av små sekunder så er Internet i gang. Derfor har jeg alltid "Et tredjeøye" i bakhodet, og glemmer aldri hvor jeg er. Uansett hvor mye jeg har lyst til å "fly ut" og la tankene bare vandre i vei denne ene timen ute.
 

Det er en sånn spesiell "hilse-greie" her. Men jeg nekter å hilse på folk som ikke kan oppføre segosv. Det gjør meg ikke akkurat populær men jeg ønsker virkelig ikke å honnør dårlige mennesker og deres nedsettende oppførsel ovenfor andre. Det er ofte bollene som legger premissene for stemningen i luftingen. Jeg ser alltid på hvordan folk behandler andre. Hvorfor være nedlatende mot en narkoman, bare fordi at han har et rusproblem? Og så selger vedkommende som er nedlatende hard narkotika selv, heroin og lign. selv. Hilser heller ikke på personer som ser ned på andre fordi at de har "feil" hudfarge. Åh, jeg blir seriøst kvalm av slik manglende inkompetanse.  Manglende grunnkunnskap i livet. Jeg merker ganske godt at andre er rasistiske imot meg. Vi er kun 2 norske her. Det er rart og spesielt  å oppleve RASISME. Men jeg lærer mye av det. Tenker ofte på Sør Afrika og "Apartheidsystemet", der  rasismen fra de hvite mot de svarte var gjeldende ved raselover i lang tid.

Raselover og rasismen i Statene på 1800-tallet. Eller slik en del flyktninger opplever når de søker en trygg havn i et europeisk land. Min opplevelse er nok milevis unna hvordan noen av disse eksemplene er, men jeg får en viss smak på hvordan det føles å være foraktet, sett ned på, baksnakket og ikke minst hatet fordi hudfargen min er hvit og at jeg er nordmann.

Tilfeldigvis så var søndagsfilmen i dag filmen "Barnepiken".  Handler om en hvit forfatterinne i rasetidens Sør-stater. Hun ønsker å skrive en bok om hvordan det er å jobbe som svært hushjelp for hvite overklassekvinner. Opplyse samfunnet. Selv om det får store konsekvenser for mange av de mørke hushjelperne om dette kommer ut, og kan identifisere dem. Hushjelperne gjør dette under pseudonymer.  En svært god og lærerik film. 

Og den oppsummerer også slutten for blogginnlegg for denne gang!!!

26.12.2017

EN SKIKKELIG DRITTDAG

  • Skrevet 26.12.2017 klokka 17:00
  • Kategori: Blogg

En skikkelig DRITTDAG! I dag stod jeg absolutt opp " på gal side av sengen". Akkurat i skrivende stund, så sitter jeg oppå, betongforhøyningen på glattcelle under Tinghuset. Det er lunch. Mistet matlysten.  Virker som all energi har flydd avgårde og forlatt denne verden. Motivasjon på bånn. Tankene er negative. Det hele startet egentlig i dag tidlig. Jeg har et par "fin" skjorter jeg liker å ha/bytte på i retten. Men av naturlige årsaker må jo disse vaskes en gang i blant også. Vaskeriet i fengselet fungerer for oss innsatte en gang i uken. Når vi da får klærne tilbake seinere på dagen, er klærne så krøllete og rynkete at de ser ut som " en mopster". 

Klærne, og da  spesielt skjortene er umulige å gå med i retten. Hadde fått livstid om jeg hadde vist meg i disse overkrøllete klærne der.

Alle etasjene i fengselet skal ha et strykejern, men fordi jeg sitter på en isolasjonsavdeling så er det ikke lov å bruke strykejern der. "Er det rart det er krig i verden", tenker jeg stille inni meg nå.

Såååå..... "Hva kan jeg gjøre da med klærne? Kan jeg sende dem ut en dag mot betaling å få dem strøket, og få dem inn igjen dagen etterpå"? Spør jeg vaktene på min avdeling om.

Ingen har noe svar. Alle må høre med "sjefene sine". Slik har jeg mast de 2 siste ukene.  Det høres kanskje bagatellaktig ut for folk der ute, men for meg så er det faktisk en del av inntrykket av meg i retten. En del av min identitet/image der.

Føles litt rart å skrive det, men slik er det nå engang.

Ihvertfall,  så merker jeg at hendelsen "forfølger" meg til retten denne dagen. Henger på meg som en kvelende pytonslange rundt halsen min.  Eskalerer med at advokaten min og meg blir uenige om et vitne som jeg ønsker å føre. Men vi har snakket "rundt hverandre". Altså en misforståelse.  Dette er hennes "arena", men jeg blir frustrert. Merker oppi det hele at jeg "tørster" etter D-vitaminer når jeg ikke får sol-energi. Jeg har ikke sett sola på snart 2 måneder nå. Den timeluftingen som vi har i fengselet er fra 18.15(30) til 19.15(30). Og da eksisterer jo ikke sola mer. Den er nå skiftet ut med den skinnende månen på himmelen. I tillegg er det bitende kaldt. Så ja, jeg savner solstrålene veldig, veldig mye. Og merker hvordan kreftene minetrekkes ut av meg med "det mørke". 

Men det skal sies at jeg klamrer meg desperat etter gode minner som Marta, familien min, sydenturer, hvite strender, tyrkisk blått vann, Palmer, sol og varme. Det er nesten at jeg merker siste rest av D-vitaminene skriker i kroppen min som små sultne gullunger i et rede ventende på måten sin.
 

Et lys i enden av denne dagen var på slutten av dagen. Da søsteren til Marta, plutselig kommer vandrende inn på "tribuneplassen" i rettsalen.

Med ett så var den dårlige dagen totalt snudd. Tenk at en god hendelse i løpet av et sekund kan nullet uten ellers fryktelig dag. Det er vel sånn vi alle opplever!!!

26.12.2017

UNDER BAKKEN VED OSLO TINGRETT 

  • Skrevet 26.12.2017 klokka 07:00
  • Kategori: Blogg

Tårer, skrik, krangling og dunking i vegger og på metall dørene er noe som møter meg hver dag "UNDER bakken" i Oslo Tingrett. De er personer som venter på å bli løslatt fra varetekt/eller få nye 2-4 eller 8 uker i varetekt. Noen i den ensomme isolasjon. Andre innsatte som har vært fengslet lenge og kommet bort i fra den beryktede første tiden på isolasjon og fått nær felleskap avdelinger. Men som dog blir holdt videre fengslet i varetekt av domstolen i OsloAndre har sin første dag i retten her, Eller 10'ende. Alle saker er forskjellige og unike. Min sak er dag 50 i retten av 100.

Noen få, er kjørt tilbake til Oslo, fra fengslende rundt i Norge kun for å få opplest dommen sin fra dommerne. Gjerne i forbindelse med en rettsak som har tatt sted der uker eller måneder før. Det kommer ann på sakens alvorlighetsgrad.  Dere husker kanskje Jensen/Cappelen-rettsaken, Den store hasj-baronen og en mulig korrupt politimann. Politimannen fikk tilslutt 21 års fengsel. Han ville ikke møte i Oslo Tingrett (dagen da dommen kom), men dommerne forlangte han sin tilstedeværelse der. Politiet hadde løslatt han fra varetekt så han kom frivillig til Tingretten. Langt fra alle opplever å kunne dette. Omtrent 100 meter under rettsak 250 satt det mange nervøse sjeler. Og det er disse som står bak alle tårer, snufsing, skrik, krangler og dykkingen i veggene som jeg ligger på min glattcelle her nede og observerer hver dag. Det er alle slags dommer som hver glattcelle der skjuler. Noen ett år, to år, fem år, andre 10, 15 år eller lovens lengste strengeste straff 21 år. Det er kvinner som menn her. Men majoriteten er menn. Av og til så lurer jeg på"Hvor mange av tårene jeg hører, kommer fra en uskyldig person som sitter innesperret her"?

Bare dager tilbake så lå det en person med pustemaske på seg. Ambulansepersonell  over seg. Et nytt selvmordsforsøk her nede? Jeg måtte nærmest "trampe over" vedkommende. Retten min ventet på meg, og den tar ikke hensyn til andre menneskers lidelser. Jeg mener ikke at retten IKKE tar hensyn, men tid er penger. Og når 13 andre tiltalte, 28 advokater og 5 dommere venter oppe i rettsalen i 8. etasje, så kommer andre menneskers lidelser som ikke tilhører vår rettsak i 2. rekke.

I går slo "sigøynergutten" som jeg omtalte i blogginnlegg tidligere seg vrang. Han skreik at han skulle drepe. At alle politimenn pulter ungene sine, og styggere vokaler. Tilslutt spyttet han noen av politivaktene i ansiktet. Det siste fortalte han meg på transporten hjem. Vi hadde alle fått håndjern på oss. Takket være den unge rebelske sigøyneren.

Det skal sies at rettsaken vår indirekte var skyld i dette raseriutbruddet. Vi hadde viktige vitner i rettsaken vår, og ble ikke ferdige før over en time seinere enn vanlig. De andre innsatte i andre rettsaker som skulle i samme fengsel som meg måtte derfor vente i flere timer på glattcellene. Og tro meg. NO FUN. Ikke alle som tar det like greit som meg. At han hadde besøk kl 5 gjorde heller ikke saken noe bedre. Han kom 20 min for seint. Så det er faktisk endel drama som utspiller seg "under jorden" ved Oslo Tingrett.

Husk på det neste gang dere ser en tingrett i noen av landets storbyer.

25.12.2017

Fengselstanker - 13 desember

  • Skrevet 25.12.2017 klokka 07:00
  • Kategori: Blogg

(skrevet 13 desember)

Utenfor fengselsporten hyler det fra sirenene til brannbiler og ambulanser som er ankommet. Det lukter plastikk over hele området. Brent plastikk. En innsatt har nok en gang tent fyr på cella si. Om det er en type form for oppmerksomhet, frustrasjon eller et forsøk på å ta sitt eget liv, vet jeg ikke. Mest sannsynlig så får jeg aldri vite det. Fengselet deler ikke informasjon med seg. Alle «hemmeligheter» blir lagret i en sort brannsikker safe i en mørk kjeller i fengslene. Føles det som? Dette er det mest lukkede systemet vi har.

Fengselet er svært hiarkisk bygget opp. Gjerne med en eldre fyr med lang fartstid innen militæret på toppen. + nestsjef. Det finnes selvfølgelig unntak, men. Kanskje det er derfor «kriminalomsorgen» er en noe kald og følelsesløs plass. Da mener jeg i form av rehabilitering av innsatte, osv. Vet at det er politikerne som innvilger pengene, men kunne fengselssystemet satt seg mer på «bakbeina» å forlangt mye mer midler for å rehabilitere de 3000 innsatte som til enhver tid befinner seg «bak murene»? Sendt ut enda sterkere signaler til politikerne. Lagt ett sunt samfunnspress på de folkevalgte.

Jeg kan i hvert fall med mine egne øyne observere hvordan gutter i 15-20 årsalderen kun blir oppbevart her inne. Og kommer ut med et nytt sterkt kriminelt nettverk av nye bekjentskaper fra den tapte verden «bak murene». Enda mer kriminalisert. Jeg har vært disse guttene en gang.. Noen må få øynene opp og tenke høyt «hva skjer egentlig når en låsesmed og en innbruddstyv blir låst inne på samme avdeling?» Nettopp! De kommer ut i samfunnet kraftig «oppusset» av nye kreative kriminelle kunnskaper? og ett mye sterkere fornyet kriminelt nettverk.

Jeg observerer i fengselet hvordan de forskjellige fraksjonene av innsatte suges til hverandre. De er som magnetiske motpoler som finner hverandre. Folk som handler med narko, finner hverandre. Tyver fra østblokkland, finner hverandre. Rusmisbrukere, finner hverandre. Og pedofile finner også hverandre. Det er nesten som et virus som bare vokser seg sterkere og sterkere før sykdommen bryter ut? Og sykdommen er friheten? Jeg har mye mer lyst til å bli en samfunnsressurs enn å forbli en kriminell. Men sett at jeg ikke var «der» som jeg er nå. I luftegården, på skolen eller jobben i fengselet blir man kjent med MASSE kriminelle mennesker. Mange forsøker å finne sin «eldorado» her inne. Altså «the one».  Den kriminelle kontakten som kan tilby ALT. Det blir sammenlignbart med alle menneskene som dro til Klondike for å leite etter rikdom og den store gull-åren. Slik er det i fengselet. Finding «the missing link» er også en beskrivelse. Den ultimate kriminelle forbindelsen.. Jeg kjenner denne tanken såå godt igjen fra mine yngre fengselsopphold.. Uff!

Mange innsatte ønsker å bli noe, gjerne få ett normalt liv og tenke som meg nå, bli en samfunnsressurs i stedet for det motsatte. Selv om tankegangen nok ikke er ordrett den samme som min. Men i samme «gate». Men balasten er for stor og hjelpen for liten. Svært mange skylder penger til andre kriminelle der ute og har ikke noe valg den dagen soningen er unnagjort eller har andre rusproblemer eller avhengig av spenningen. Andre er for svake til å takle for store forandringer. En del har ikke fått anledning eller veiledning til å se at gresset faktisk kan være mye grønnere på den andre siden. En moral preken fra en betjent som misliker det kriminelle som man har gjort, hjelper IKKE. Men et system som hadde «vasket» innsatte igjennom et slags vaskeprogram. Der «skitne» tanker hadde blitt reine. Med det mener jeg at den innsatte hadde fått hjelp fra dag 1 ved innsettelsen. Ikke ved år 3. prosessen bør begynne når sårbarheten er som størst og forandringen er mer ønskelig. Før for mange kriminelle tanker og nye kontakter bak murene blir støpt inn i bevisstheten? Dette er i hvert fall noen tanker som jeg bærer på.. Bak celle 13.

23.12.2017

De gale i fengslet

  • Skrevet 23.12.2017 klokka 23:00
  • Kategori: Blogg

(Disse dager er jeg i retten, og er ikke derfor like isolert selvsagt.)

Siden jeg ble overført til Oslo fengsel, så har omtrent alle døgnets timer vært tilbragt på cella. Dette bortsett fra den ene timen med luft per dag. Derfor så er de fleste historiene mine sentrert fra fengslets luftegård. Har allerede fått føle på flere personligheter her inne.


Av de få som jeg har snakket med, så er det ?gisselet fra Stockholm?. Han som hadde fått bombebelte festet rundt livet mens han kjempet sin livskamp i en forstad eller bydel i Stockholm. Den er den somaliske ?heroin høvdingen? på 50 og noe. I går kom det også en fra ?Den Islamske Stat? (IS). Min, og mine irakiske venners verste fiende. Forteller mer om dette i morgen. Vi møttes i luftegården. Han visste godt hvem jeg var, og hva jeg jobber med i Nord-Irak.
Men i dag er det ingen av disse som jeg skal skrive om. Det er noen som har satt et enda større inntrykk på meg i Oslo fengsel. Det er de syke. De som har mistet forstanden sin.  De som skulle vært en helt annen plass, enn her inne. Fått behandling og vern imot seg selv... Og andre.
Han er norsk, ser ut som en voksen skater med midtskill i 30 årene. Skjegg. Men øynene er svært ungdommelige og ser eventyrlystne ut.

Jeg forklarte Marta denne personen på siste besøk og hun lo så hun nesten datt ut av stolen, haha. Man kan le, men det er faktisk alvorlig. Jeg forklarte hvordan han går rundt i luftegården, og plutselig løper han en halv rundt. Han ser da ut som Jack Nicholson i filmen ?Wolf? når han forvandler seg til en varulv og løper igjennom skogen på natten. Han ler for seg selv, peker på folk og sier heeelt sprø ting, peker opp imot himmelen, ler høyt og roper plutselig ?Jeg visste det!? Eller ?dere greier ikke å lure meg.? Hver gang han passerer meg, så sier han noe og ler. For eksempel ?Du er inni TVén min. Jeg vet at dere alle skjuler noe for meg, men jeg vet at dere ikke vet, at jeg vet.? Også ler han for seg selv mens han pløyer seg bortover i luftegården. Det skumle var at han begynte å ?skremme folk.? Tro meg, dette er ikke rette plassen til den slags. Han står også naken og tar på sine edle deler av kroppen når vaktene dukker opp med mat osv. Hyler ut av vinduet sitt om kveldene. Selvfølgelig tre vinduer bortenfor mitt vindu.


Han hadde med seg en appelsin ut sist jeg så han i luftegården. Han fortalte alle at denne appelsinen kom fra en annen planet, og forsøkte å få den til å sveve i luften igjennom 60 minutter. Jeg forsøkte å få han med på å jogge. Tenkte at det ville få han til å slappe av litt. Han ville, men ?da kom alle hundene etter han.? Så ingen god idé, sa han. Må ærlig si at jeg drar på smilebåndet til tider av han. Men han er veldig, veldig syk. Nå han han fått fullstendig isolasjon på ubestemt tid. Han får ikke lov å lufte med noen. Men hva gjør han her inne? Hvorfor er ikke han på psykiatrisk? Denne unge mannen er 100 prosent ikke ved sine fulle fem.


Tenk den indre torturen han må oppleve ved å være på den cella 24 timer i døgnet. Det er flere som er liknende han her inne. En med Midtøsten utseende, høy, øynene skinner av raseri absolutt hele tiden, og har en utrolig aggressiv utstråling og væremåte imot alle. Han er den som ?vi dødelige? ser for oss fastlåst i reimer på et mentalsykehus. Til fare for sine omgivelser. Det er en annen innsatt som er svært psykotisk som gikk rundt med et stolbein i buksen. Han hadde spisset denne. Og likte absolutt ikke når folk på skole avdelingen var uenig med han. Disse personene skulle fått øyeblikkelig hjelp og behandling for sine lidelser.

Lurer på hvor mange andre her inne som vandrer rundt med en hjerne som ikke helt er ved sine fulle fem. Gjør meg tankefull. Det gjør ondt å se dem her i fengslet, at de ikke får behandlingen som de har krav på, et heeelt annet sted enn dette.
I tillegg blir de straffet og innelåst/isolert enda mer når de gjør ?gale ting.? ?Hallo, de er gale.? Hva forventer fengselssystemet av dem egentlig? At de skal oppføre seg normalt? Not good.

23.12.2017

Rettsaken blir invadert

  • Skrevet 23.12.2017 klokka 20:00
  • Kategori: Blogg

En lang dag er til ende. Ikke hver dag er like morsomme eller like. Etter noen heller søvndyssende dager, så ble rettsrommet i dag fylt til randen. Det var skoleelever som invaderte rettssalen. Noen måtte stå, så trangt var det på benkene bak meg. Advokaten min sa at dette var jusstudenter, "Aldri" sa jeg. De er maks 16 år, tenkte jeg. Den kvinnelige advokaten min tok av seg brillene sine og snudde seg i mot "horden" en gang til. "Du har muligens rett Audun". Lurer på hvordan det er for en 15-16 åring å bli dratt rett inn i en rettsak med "drap" på menyen. Det må føles temmelig uvirkelig for de fleste av dem å oppleve dette nå på så nært hold. Ting de kun har sett på TV før.

Jeg har ingenting med denne tiltalen å gjøre, men jeg er der, observerer, lærer. Min rolle akkurat nå er den samme som studentene bak meg. Jeg har alltid likt psykologi, studere ansiktsuttrykk av forskjellige varianter. Det er fascinerende å se på ett fjes som oppfører seg tilsvarende likt som en vulkan. En vulkan i begynnelsen av en erupsjon, utbrudd. Hvordan et sinne koker over. Hvordan løgner fortelles. Og hvilken pris de løgnene fortelles. Samtidig som en observerer de forskjellige ansiktsuttrykkene som denne løgnen treffer.
Hvordan folk kjemper imot år i fengsel. Samtidig som de skal være "kule" ovenfor vennene sine i rettsalen. Bevare imaget sitt, samtidig som de skal være likendes ovenfor dommerene...

Forskjellig typer mennesker har vært publikum. Noen gjengmedlemmer med sin agenda. Andre  familiemedlemmer av tiltalte. Kjærester. Andre dager har en hel hær av kinesere kommet innom. Mon tro om de forstår like mye norsk, som jeg forstår "mandarin" :)  Noen strikker, andre sover. Noen eldre pensjonister sitter tett sammen og følger spent med. Blant tilskuerne sitter også sivile politimenn og anonyme journalister. Noen dager er det mange tilskuere, andre dager nesten ingen.
 

22.12.2017

Kur mot depresjon og ensomhet

  • Skrevet 22.12.2017 klokka 18:00
  • Kategori: Blogg

Marta har vært i Mexico i snart 3 uker nå. Jeg har snik-tittet såvidt innpå bloggen til Marta i retten. Hun hadde opplevd de eldgamle aztekerske templene. Det føles rart at hun opplever alt sånn uten meg. Uten oss.  Vi som har utforsket Egypt og pyramidene i Kairo sammen, kysten på utsiden av Saudia Arabia, ørkenenlandet Dubai, Den Sør Amerikanske tango hovedstaden Buenos Aires, strendene og kulturen i Thailand og mye mer sammen. Jeg er VELDIG, VELDIG glad for at hun fortsetter å leve livet sitt selv om jeg er der jeg er nå. Men det føles allikevel "spesielt" !!

Spesielt å se at livet faktisk fortsatt går videre der ute. At ikke alle andre sitt liv stopper opp. Slik som mitt har, på sett og vis. Av og til har jeg tenkt "har jeg egentlig ikke noen funksjon i livets tannhjul?"

MEN det har vi alle, på hver vår måte. Alle har vi en funksjon, det er bare ikke alle som har selvinnsikt nok til å se sin uunnværlige del. Tror at det er lett å miste selvinnsikten i den stadig mer travlere hverdagen. Hvor samfunnet aldri tar seg en pause lengere. 

Noe som min kjære Marta er flink til å la meg forstå hvor viktig jeg er for henne. Og hennes liv.  At jeg er en stor resurs der. Og hvor mye jeg betyr. Det er en fantastisk følelse hun gir meg der. Jeg tror ingen har fått meg til å tro så ekte på Hvor viktig jeg er før, før en annen person. Denne følelsen misunner jeg alle å år kjenne på. Den kan kurere depresjon, tristhet,ensomhet og det som verre er. En universal-kur. 

Marta trenger nok litt mer at jeg gir henne den samme følelsen. Jeg er ikke like god til å uttrykke mine følelser, og dele mine innerste tanker like godt. Men jeg føler at dette snart 6 mnd fengselsoppholdet har fått ned tempoet mitt i livet. Ute gikk alt så fort. Dager, uker og måneder fløg inn i hverandre. Stadig nye prosjekt, problemer og ikke minst den evige jakten for å betale alle livets regninger krevde sitt av meg. 

Vi levde livet, delte mye følelser men jeg skylder nok Marta mye, mye mer enn hun gjør til meg for å si det sånn. Min usikkerhet om forholdet skulle takle den tøffe påkjenningen som ventet på oss skinte nok igjennom. Jeg var ikke klar over det da, men er det nå. Dette gjennomsyret nok også en del dumme valg som jeg tok. Valg jeg angrer på. 

Tanken på å bli den parten som blir forlatt er nok noe som preger mange. Den preget meg. Plutselig dukket opp " Betew-rettsaken" opp også, oppi det hele. Hadde jeg eid hår, hadde jeg revet det av meg i frustrasjon.

Skulle jeg forvente at Marta skulle igjennom alt igjen? Månedslange rettsaker. Jeg som blir plassert som kasteball i fengsel etter fengsel i hele Norge.  1 besøk i uken. 1 time og 20 min telefon i uken. Ikke mulighet for åpen soning for denne rettssaken er ferdig. De fleste forhold slites i stykker av mindre. Nei en slags fortvilelse og usiķkerhet hadde jeg en lengere tid. En redsel for å miste henne på den vanskelige reisen som vi skulle igjennom.
 

Men vi har kjempet og greid det så langt. Marta er den pliktoppfyllende kjæresten som holder ord. Ved alt hun har gjort, har hun til nå gjort ord om, ved besøk, brev og telefonsamtaler. 

Vi har snudd noe som så veldig mørkt ut på papiret til det beste vi kunne. Jeg lovte henne 7 tunge måneder før ting ville snu igjen til vår fordel. Så langt har det sneglet seg 5 lange måneder . 

Det jeg har lært så langt i livet om kjærlighet er hvor fort vinden snur der. Hvor fort kjærlighet kan bli til hat om ikke fundamentet på et forhold er sterkt nok. Hvordan sterke følelser kan påvirke oss til å ta irrasjonelle og uforståelige valg. Hvordan vi kan flytte møl på mil unna, avogtil land, før å unnslippe en tapt ulykkelig kjærlighet. Og avogtil så velger så velger vi å bli i en kjærlighet som ikke skaper lykke mer, bare fordi at vi ikke orker annet eller tror at man aldri finner noe bedre.

Men kjærlighet handler om å følge de innerste følelsene sine, lytte til hjerte og følge sitt indre. Og hvis den andre personen gjør dagene dine til noe bedre og fortsatt tilfører deg en strøm av gode følelser, så er man på rett vei i livet. 
 

Vi er der vi er, fortsettelsen blir like spennende for dere, som for oss!!

celle13

Jeg heter Audun Garthe og er 35 år gammel. Jeg soner nå i Arendal fengsel og vil skrive denne bloggen for at dere skal få innblikk i hverdagen min og for å prøve å skremme alle sjeler der ute til å ikke tre inn i et kriminelt miljø. Spesielt ungdommer.. Alt er skrevet for hånd og sendt videre til kjæresten min som skriver det inn her på bloggen. Legg gjerne igjen en kommentar eller del bloggen min videre til noen som kan ha interesse av å lære noe... Det kommer ut 1-2 innlegg hver dag. Følg gjerne facebooksiden for oppdateringer når bloggen har kommet med noe nytt! :-) kontakt: bloggcelle13@gmail.com

Siste innlegg

Siste kommentarer

Bloggdesign